Det var en helt vanlig lørdag ettermiddag i forstaden.
Mark og Jenna satt og drakk kaffe på verandaen mens deres 6 år gamle sønn, Toby, løp rundt i hagen med golden retrieveren deres, Max.
Max var en rolig type – fredelig, lydig og bjeffet sjelden. Men den dagen var han forandret.
Toby hadde vandret bort til den andre enden av hagen da Max plutselig stivnet, med ørene spisset. Så begynte han å bjeffe – ikke på en leken måte, men dypt, sint og ubarmhjertig. Han løp mot Toby, grep tak i baksiden av guttenes skjorte med tennene og dro ham bort fra gjerdet.
«Toby!» ropte Jenna og løp bort. «Hva er det som skjer?!»
Max sto og knurret, med potene plantet fast i en flekk med fersk jord. Mark gikk forvirret frem.
«Har noen gravd her nylig?» mumlet han.
Men jorden var for glatt. For… bevisst.
Han hentet en spade fra skjulet.
Det de avdekket, gjorde begge foreldrene målløse – og de ringte 911.
Begravd mindre enn en halv meter under bakken lå en svart sekk – inni: en pistol, flere store bunker med kontanter og en engangstelefon. Myndighetene bekreftet at det var en del av bevisene fra en uoppklart ran-sak som var nesten fem år gammel. Noen hadde brukt bakgården deres som gjemmested – og glemt å ta med seg vesken.
Men det var ikke alt.
To netter senere fanget overvåkningskameraet en mann som hoppet over gjerdet deres – og prøvde å grave opp vesken. Men da var det for sent. Han ble arrestert på stedet.
Hvis Max ikke hadde dratt Toby tilbake, kunne mannen ha kommet tilbake mens sønnen deres var alene. Eller verre – bevæpnet.
Den dagen bjeffet Max ikke bare.
Han beskyttet, advarte og avslørte en skjult forbrytelse begravd rett under føttene deres.
Og fra det øyeblikket av kalte Toby ham ikke lenger «flink gutt».
Han kalte ham sin helt.
