Det var en varm søndag ettermiddag.
Emily og Jordan hadde nettopp spist lunsj, og deres to år gamle datter Lily ville leke ute. Bakgården deres var inngjerdet, trygg og alltid innen synsvidde. Lily løp mot skyvedøren, men Daisy, deres fem år gamle border collie, blokkerte henne.
Først så det ut som en lek.
Lily lo og prøvde å snike seg forbi. Daisy knurret – ikke høyt, men skarpt. Beskyttende.
Emily skjelte på hunden og dro henne bort. «Hun vil bare leke», sa hun.
Men Daisy ville ikke gi seg. Hun presset kroppen mot døren og bjeffet mot hagen.
Da husket Jordan babyalarmen de hadde lagt igjen på verandaen – med innebygd kamera.
Han åpnet appen på telefonen sin.
Og stivnet.
Der, like bak buskene nær Lilys lekehus, satt en mann på huk. Skitne klær, vilt hår. Han holdt noe – det så ut som tau.
Jordan løp ut bakdøra og ropte. Mannen forsvant over gjerdet på få sekunder.
Politiet kom på få minutter. Det viste seg at den samme mannen hadde blitt fanget på en nabos dørklokkekamera to netter tidligere, mens han kikket inn vinduene. Myndighetene trodde han hadde hatt familier som mål – og ventet på en mulighet.
Og den ettermiddagen hadde han nesten fått en.
Hadde det ikke vært for Daisy.
Etter det fikk Lily aldri lov til å gå utenfor uten tilsyn igjen. Og Daisy?
Hun ble mer enn bare familiens kjæledyr.
Hun var deres stille vokter – grunnen til at deres lille jente fortsatt var trygg.
