Da lille Sophie var tre år gammel, begynte hun med en merkelig vane. Hver ettermiddag satt hun med beina i kryss på gulvet i soverommet sitt og snakket lavt til veggen. Først syntes moren hennes det var søtt – barn har jo tross alt fantasivenner. Men Sophie lot ikke som. Hun stoppet opp, vippet hodet og nikket, som om noen virkelig svarte henne.
«Hva heter vennen din?» spurte moren hennes en gang, og prøvde å spille med. Sophie smilte og hvisket: «Han har ikke noe navn. Han sier bare at han bor her.»
Svaret ga henne en skjelving. Huset var gammelt, med knirkende bjelker og en kjeller som ingen likte å gå inn i. Men hun avfeide det som barnslig fantasi. Inntil den kvelden Sophies mor overhørte henne.
Hun hadde stoppet utenfor døren, nysgjerrig, da hun hørte datteren sin fnise – og så en annen stemme. Svak. Lav. Ikke hennes. Hun slengte døren opp, men rommet var tomt bortsett fra Sophie, som så uskyldig opp og sa: «Du skremte ham bort.»
Fra den kvelden av begynte det å skje merkelige ting. Leker ble funnet pent oppstilt mot veggen, selv om Sophie insisterte på at hun ikke hadde rørt dem. Det dukket opp tegninger i fargebøkene hennes – ikke av prinsesser eller slott, men av mørke former og øyne. Og hver gang hun ble spurt, trakk Sophie på skuldrene og sa: «Han hjalp meg å tegne dem.»
Bruddet kom en kveld da Sophies mor la henne i seng. Hun kysset henne på pannen, slo av lyset og begynte å lukke døren. Da hørte hun det – klart og tydelig.
En stemme. Fra innsiden av veggen.
«God natt, Sophie.»
Moren stivnet, og alle hårene på kroppen hennes reiste seg. Sophie, halvt sovende, smilte og hvisket tilbake: «God natt.»
De flyttet ut av huset en uke senere.
Men noen ganger, sent på kvelden, presser Sophie fortsatt øret mot veggen i det nye soverommet sitt. Hun venter. Hun lytter. Og en gang, bare en gang, sverger hun på at hun hørte et svakt hviskende svar.
