Jessica hadde nettopp flyttet inn i sin første leilighet. Pengene var knappe, så hun søkte på nettet etter brukte møbler. Slik fant hun den: en myk, stor sofa, litt slitt, men fortsatt vakker, som ble solgt for en spottpris. Selgeren insisterte på at han bare «trengte å bli kvitt den».
Jessica var begeistret over kuppet og slepte den inn i stuen. Den luktet svakt av støv, men hun tenkte at en god rengjøring ville fikse det. Hun krøp sammen på den den kvelden med et teppe, stolt av sitt koselige lille hjem.
Men neste morgen la hun merke til noe rart. Putene var litt skjevt, som om noen hadde sittet der mens hun sov. Hun trakk på skuldrene. Kanskje hun hadde beveget seg i søvne.
Noen dager senere begynte hun å høre lyder. Svake skrapelyder, svake raslinger, alltid fra sofaen. Jessica antok at det var en mus som hadde krøpet inn i den. Fast bestemt på å ta tak i det, åpnet hun putene og kikket inn med en lommelykt. Ingenting.
Lydene ble høyere om natten. Noen ganger sverget hun på at hun hørte pusting.
Til slutt, en kveld, bestemte hun seg for å ta fra hverandre hele sofaen. Hun fjernet putene, lirket opp fôret under – og stivnet.
Krummet sammen inne i den hule rammen lå en gutt. Tynn, blek, med store øyne som blunket i lyset fra lommelykten hennes. Han sa ikke noe først. Han bare stirret, livredd.
Da hun ringte politiet, kom sannheten fram. Gutten hadde rømt fra et gruppehjem flere kilometer unna og hadde gjemt seg inne i sofaen da den opprinnelige eieren solgte den. Han hadde blitt der, stille, overlevd på matrester og beveget seg bare når leiligheten var stille.
Jessica satte seg aldri på den sofaen igjen.
Og noen ganger, når hun tenker tilbake på de første nettene, kan hun ikke la være å lure på – hvor mange ganger hadde han vært bare noen centimeter unna og sett på mens hun sov?
