Kirkeklokkene skulle ringe den ettermiddagen. Gjestene fylte kirkebenkene, luften summet av spenning, og brudgommen sto nervøst ved alteret. Men bruden kom aldri ned midtgangen.
Først trodde alle at det var kalde føtter. Nerver. Kanskje hun trengte noen ekstra minutter for å samle seg. Men da en halvtime gikk, og deretter en time, ble hviskingen til panikk. Brudepiken løp til brudesuiten – og fant den tom. Kjolen var borte. Bruden var borte.
Politiet ble tilkalt. Leteaksjoner ble organisert. Familien hennes ba om svar. Dager ble til uker, og det var ingen spor etter henne. Brudgommens hjerte knuste under vekten av mistanke, spørsmål og sorg.
Måneder senere ble brudekjolen funnet på det mest uventede stedet: en kommisjonsbutikk to byer unna. Den var nøye brettet i en pose og så ut som ny. Men da etterforskerne undersøkte den nærmere, fant de noe skremmende gjemt i fôret – en serie brev sydd inn i stoffet.
Bokstavene var ikke fra brudgommen. De var fra en annen mann. Hver og en fortalte om en hemmelig kjærlighetsaffære, en plan om å rømme, et løfte om å starte på nytt. Den siste lappen endte med én setning: «Møt meg før seremonien. Ikke se deg tilbake.»
Sannheten kom raskt for dagen etter det. Bruden hadde ikke blitt kidnappet eller skadet. Hun hadde valgt å dra – forlatt alteret for et liv ingen hadde forventet.
For familien og brudgommen var det ikke hennes forsvinning som var det vanskeligste. Det var erkjennelsen av at hun hadde sydd sin hemmelige flukt inn i selve kjolen som skulle symbolisere hennes løfter.
Og den urovekkende tanken forble: hadde hun virkelig funnet frihet … eller hadde hun bare byttet ett fengsel mot et annet?
