Da Mark kjøpte hytta, var hagen i forferdelig stand – full av ugress, sammenfiltrede røtter og bare flekker med jord. En lørdag, mens han gravde nær bakre gjerdet, traff spaden hans noe hardt.
Han børstet bort jorden og avdekket et anløpet lommeur. Sølvhuset var riper, glasset sprukket og viserne sto fast på klokka 3:17.
Mark tenkte ikke så mye på det i begynnelsen, før han viste det til sin eldre nabo. Hun ble blek i ansiktet.
«Det er klokkeslettet da brannen skjedde», hvisket hun.
Hun forklarte at flere tiår tidligere hadde en brann herjet hytta. Den unge mannen som bodde der, omkom tragisk, og ifølge dokumentene ankom brannvesenet klokken 3:17.
Mark kunne ikke benekte tilfeldigheten – men han prøvde å forklare den. Gamle mekaniske klokker stoppet ofte når de ble utsatt for ekstrem varme. Hvis brannen hadde herjet i huset, kunne klokken ha blitt skadet i samme øyeblikk. Kanskje den til og med tilhørte eieren, falt ned i kaoset og ble begravd da huset ble gjenoppbygd.
Den natten la Mark klokken på nattbordet sitt. Klokka 03:17 våknet han plutselig. Rommet var stille, men i halvsøvnen trodde han at han kjente en svak lukt av røyk. Hjertet hamret mens han sjekket huset – bare for å finne at alt var normalt. «Røyken» var bare lukten av den gamle klokken selv: messing, forkullet lær og tiår med sot forseglet inni.
Neste morgen sto viserne fortsatt på 3:17. Ingen tikking, ingen mystikk – bare en relikvie frosset i det øyeblikket den ble ødelagt.
Mark bestemte seg for å oppbevare klokken i en liten utstillingsmonter, ikke som en advarsel, men som en påminnelse. Gjenstander kan bære på sterke historier, og noen ganger er det som føles som en spøkelse, bare historie bevart i metall og tid.
