Det var en solrik ettermiddag i parken, familier spredt utover gresset, barn som løp etter hverandre ved dammen. Foreldrene pratet og nøt den sjeldne roen i helgen. Ingen la merke til hvor nær vannkanten lille Ethan hadde vandret – ikke før det var for sent.
Det ene øyeblikket lo han, det neste øyeblikket skled han på den gjørmete bredden. Et plask, et skrik – og panikk spredte seg blant folkemengden. Moren hans skrek navnet hans, lammet av redsel mens sønnen hennes spratt hjelpeløst i det grumsete vannet.
Folk gispet, noen løp mot dammen, men ingen nådde ham raskt nok. Da, ut av det blå, skjøt en skygge forbi folkemengden. Ikke en person – men en hund. En raggete retriever som hadde ligget og slappet av ved et piknikteppe bare noen øyeblikk tidligere. Uten å nøle hoppet den i vannet og padlet raskt mot det synkende barnet.
Parken ble stille da alle så hunden skyve seg gjennom dammen med tennene fast i Ethans skjortekrage. For hvert tak trakk den gutten nærmere bredden. Til slutt vasset to menn ut i vannet, som nådde dem til livet, og trakk dem begge i sikkerhet.
Ethan hostet og vannet strømmet ut av lungene hans. Moren hans klemte ham gråtende, mens retrieveren ristet av seg vannet fra dammen og logret med halen, som om det var det mest vanlige i verden.
Folkemengden brøt ut i jubel, noen med tårer i øynene. Ingen visste hva hunden het, eller hvor den kom fra. Den tilhørte ikke familien eller noen av piknikgjengene. Den hadde bare dukket opp da den var mest nødvendig.
Ved slutten av dagen hadde Ethans foreldre fått sitt svar. De forlot ikke parken alene – de tok med seg en helt hjem.
