Mara hadde vært gift med Paul i nesten ti år, og i hele den tiden hadde han hatt en merkelig vane. Hver kveld, etter middagen, tok han på seg jakken og gikk ut for å gå en tur. Først trodde hun at det bare var hans måte å klarne hodet på. Men etter hvert som årene gikk, begynte det å gnage henne. Han sa aldri hvor han gikk. Han kom alltid tilbake til samme tid, med det samme trette smilet, som om ingenting var uvanlig.
En kjølig høstkveld vant endelig Maras nysgjerrighet. Så snart Paul gikk, fulgte hun ham stille etter, langt nok bak til at han ikke skulle merke det. Han tok ikke sin vanlige vei mot parken eller hovedveien. I stedet snirklet han seg gjennom smug, forbi stengte butikker, til han nådde en del av byen Mara aldri hadde sett ham besøke.
Hun dukket seg bak et hjørne da han stoppet foran et nedslitt hus. Lysene inne glødet svakt. Paul banket to ganger, ventet, og banket igjen – som en hemmelig kode. En kvinne åpnet døren. Hun så trøtt ut og holdt en liten jente som ikke var eldre enn seks år.
Mara holdt pusten. Jenta hadde Pauls øyne.
Hun sto som fastfrosset og så på mens Paul gikk inn, la hånden forsiktig på barnets hode og forsvant inn i huset. Mara sank sammen på knærne. Hun ville skrike, løpe, kreve svar, men sjokket holdt henne fast på stedet.
I årevis hadde hun trodd at ektemannens spaserturer var harmløse. Nå visste hun sannheten: hver kveld gikk han inn i et annet liv. Et liv han hadde holdt skjult, med en familie hun aldri skulle få vite om.
Da Paul kom hjem senere, med det samme trette smilet, forsto Mara endelig hvorfor det alltid så så tungt ut. Han bar ikke byrden av ett ekteskap. Han bar to.
