Det var en gylden sommerkveld da familien Miller oppdaget uro ved kanten av deres lille gård. Støv steg opp fra grusveien, og gjennom det snublet en kastanjefarget hest, som haltet kraftig. Bak ham kjempet en mann i slitte jeans for å holde ham rolig.
Uten å tenke seg om løp Mr. Miller for å hjelpe. Hans tenåringsdatter hentet vann, mens hans kone samlet inn tepper. Sammen lokket de dyret inn i låven, bandasjerte benet forsiktig og fikk den skjelvende hesten til å hvile.
Den fremmede takket dem stille. Han så trøtt ut, solbrent og eldre enn han var. Familien Miller antok at han var en omreisende rancharbeider eller kanskje en vagabond. Likevel tilbød de ham middag ved kjøkkenbordet.
Over suppe og brød sa han lite, han bare lyttet til historiene deres om høstproblemer, de høye fôrkostnadene og frykten for å miste gården hvis det kom en ny tørke. Han nikket, nesten som om han kjente vekten av hvert eneste ord.
Da natten ble sen, insisterte han på å sove i låven ved siden av hesten. Miller-familien protesterte ikke.
Om morgenen var hesten sterkere, og mannen gjorde seg klar til å dra. Han takket dem igjen og lovet at han ikke ville glemme deres vennlighet. Miller-familien smilte høflig, sikre på at de aldri ville se ham igjen.
Men to uker senere ankom en konvoi med lastebiler. Landmålere kom inn på eiendommen, fulgt av den samme mannen – bare at han nå ikke var kledd i slitte jeans, men i en pen dress.
Miller-familien stirret vantro da han presenterte seg ordentlig. Han var ikke en omstreifer. Han var den velstående grunneieren som eide tusenvis av hektar i hele fylket – inkludert selve tomten deres gård sto på.
«Deres vennlighet reddet hesten min», sa han bestemt. «Nå vil jeg gjerne gjengjelde tjenesten.»
Han ga dem papirene den morgenen – skjøtet til gården deres, overført, fri og ubelastet.
Miller-familien gråt da de innså sannheten. Noen ganger er den fremmede ved bordet ditt ikke den du tror han er. Og noen ganger kan den minste handling av medfølelse gi deg en gave som overgår all fantasi.
