Den kvelden patruljerte jeg i nærheten av parken, akkurat da solen gikk ned. Himmelen var rød, skyggene lange. Min partner, en ung patruljehund ved navn Bruno, løp rolig ved siden av meg og snuste på gresset langs stien.
Alt virket stille. Nesten for stille.
Da la jeg merke til ham.
En gutt, kanskje syv eller åtte år gammel, som sto ved husken. Klærne hans var rene, håret pent kammet, men han var alene. Han vinket sky til meg.
«Betjent… kan du hjelpe meg?» Stemmen hans var myk og skjelvende.
«Selvfølgelig», sa jeg og gikk nærmere. «Hva er i veien?»
Han senket hodet. «Jeg finner ikke veien hjem.»
Det i seg selv var ikke rart. Barn går seg vill. Men noe i tonen hans… det føltes innøvd. Bruno knurret lavt, med ørene fremover.
«Hvor bor du?» spurte jeg forsiktig.
Gutten pekte bak meg. «Den veien.»
Jeg snudde hodet og skannet gaten. Først så jeg ikke noe uvanlig. Så bjeffet Bruno skarpt og trakk i båndet. Jeg knep øynene sammen.
To biler sto parkert litt for tett inntil hverandre nær fortauskanten. Inni dem beveget silhuetter seg. Fire menn. Alle så på oss.
Magen min sank.
Jeg så tilbake på gutten. Leppene hans skalv. Han hvisket så svakt at jeg nesten ikke hørte det:
«De ba meg si det… ellers ville de skade mamma.»
Jeg skjønte det med en gang. Dette var ikke et bortkommet barn. Det var agn.
Jeg holdt ansiktet rolig, som om ingenting var galt. Jeg klappet gutten på skulderen. «Ikke vær redd, gutten min, jeg skal ta deg med hjem.» Så snakket jeg så lavt jeg kunne i radioen og ba om forsterkninger.
Mennene i bilene må ha skjønt at noe var galt. En av motorene brølte i gang. Bruno bjeffet som en gal og kastet seg mot dem, og da brøt kaoset ut.
Politiet avskjærte dem i løpet av få minutter. Da de mistenkte ble arrestert, kom sannheten fram: De var del av en gruppe som var involvert i bortføringer i flere distrikter. Guttens mor hadde blitt kidnappet noen timer tidligere. Han hadde blitt tvunget til å lokke noen i en felle.
Da moren hans endelig ble reddet den kvelden, kollapset hun i armene hans og gråt. Gutten klamret seg til henne og hvisket om og om igjen: «Jeg fortalte dem ingenting, mamma. Jeg gjorde ikke det.»
Og jeg? Jeg innså hvor nær vi hadde vært en ny tragedie.
Noen ganger roper ikke faren. Noen ganger hvisker den gjennom den skjelvende stemmen til et barn som spør om veien hjem.
