Det var en helt vanlig ettermiddag. Jeg hadde bestemt meg for å ta med Rex, min tyske hyrdehund, på tur i utkanten av byen. Solen var varm, luften luktet svakt av nyklippet gress, og alt føltes rolig.
Vi fulgte vår vanlige rute, som endte ved det gamle jernbaneovergangen. Det gikk knapt noen tog den veien lenger, og jeg hadde krysset den dusinvis av ganger uten å tenke over det.
Da vi nærmet oss sporene, stivnet Rex plutselig. Ørene hans reiste seg, halen stivnet. Han knurret lavt, dypt i brystet – en lyd jeg nesten aldri hørte fra ham.
«Kom igjen, gutt», sa jeg og trakk i båndet, smilende. «Det er bare sporene. Ikke noe å være redd for.»
Men Rex ville ikke rikke seg. Han satte potene mot bakken og bjeffet, voldsomt og insisterende. Øynene hans var festet på skinnene foran ham, og hele kroppen hans skalv av advarsel.
Jeg sukket, men noe i hans hastverk gjorde meg nervøs. Mot min bedre dømmekraft stoppet jeg opp og lyttet.
Først var det bare stillhet. Så hørte jeg det: en svak metallisk summing. Og i det fjerne – et rumling.
I løpet av sekunder kom et godstog susende rundt svingen, med hornet skrikende, og beveget seg langt raskere enn jeg trodde var mulig.
Hjertet mitt stoppet.
Hvis jeg hadde fortsatt å gå, ville vi ha vært på sporene i det øyeblikket det dundret forbi. Det ville ikke ha vært noen sjanse til å løpe, ingen sjanse til å unnslippe.
Jeg falt på kne, klemte Rex rundt halsen og begravde ansiktet mitt i pelsen hans mens bakken ristet under oss. Han rørte seg ikke. Han sto bare fast, som om han hadde visst det hele tiden.
Da toget endelig forsvant i horisonten, innså jeg at hendene mine skalv.
Den dagen forsto jeg noe jeg aldri vil glemme: Noen ganger ser og føler hundene våre ting vi ikke kan se og føle. Og noen ganger kan det å lytte til dem være forskjellen mellom liv og død.
