I årevis ristet naboene i River Street på hodet av gamle Horváth. Hver morgen ved soloppgang og hver kveld ved solnedgang gikk han ut på sin lille balkong med en plastpose i hånden. Fra den strødde han håndfuller med rå rester til fuglene som sirklet over ham.
Men det var ikke duer. Det var ravner. Dusinvis av dem.
Først syntes folk det var morsomt. De kalte ham «Ravnemannen». Barna lo når de svarte vingene skjulte kveldssolen. Kråkene deres ble et kjent lydbilde i nabolaget.
Men etter hvert sluttet latteren.
Flokken ble større. Tretti fugler. Førti. Noen ganger flere. De skarpe nebbene deres klikket mot balkongrekkverket, og de gule øynene stirret på forbipasserende. Naboene klaget over ekskrementer, støy og søppelposer som ble revet i stykker på gaten. Men den gamle mannen ignorerte dem alle.
«De er vennene mine», sa han. «De passer på meg.»
Og på en måte gjorde de det. De fulgte ham til markedet, ventet på lyktestolpene til han kom ut, og eskorterte ham hjem i en virvlende svart sky. Synet var nok til å få barn til å løpe og voksne til å krysse gaten.
En vinterkveld innså naboene at de ikke hadde sett Horváth på flere dager. Gardinene hans var trukket for, og balkongen var stille. Først antok de at han hadde dratt på besøk til slektninger. Men på den femte dagen begynte en vond lukt å sive inn i trappeoppgangen.
Politiet ble tilkalt.
Da døren ble brutt opp, var leiligheten nesten mørk. Gulvet var dekket av bein fra kyllinger, kaniner og til og med løskatter. Og midt i stuen, under den nakne lyspæren, satt dusinvis av ravner. De flakset voldsomt med vingene og spredte svarte fjær over veggene.
Og på sofaen lå Horváth. Livløs. Ansiktet hans var halvt dekket, øynene hans var hakket igjen.
Naboene skrek. Politiet prøvde å jage fuglene bort, men de kjempet imot, som om de beskyttet sin herre selv i døden.
Det tok flere timer å rydde leiligheten.
Neste morgen kom flokken tilbake. De satte seg på balkongrekkverket, ventet, kraket og lette etter mannen som aldri ville komme ut igjen.
Og den dag i dag husker River Street: uansett hvor mye du mater ville dyr, kan du aldri kalle dem tamme.
