Det var ikke noe uvanlig med bankingen på døren.
Adam jobbet hjemmefra, så det kom stadig leveranser – dagligvarer, kontorrekvisita, og av og til impulskjøp sent på kvelden. Men denne esken var annerledes.
For det første hadde han ikke bestilt noe. For det andre var etiketten flekkete, blekket var utvisket som om det hadde blitt gjennomvåt av vann. Adressen var nær nok hans – riktig gate, feil nummer – men navnet som sto på den stemte ikke overens med noen i nabolaget hans.
Han bar den inn, med tanke på å levere den senere. Men esken var tung. For tung for størrelsen. Da han satte den ned på kjøkkenbenken, ga den fra seg en dump, urovekkende lyd.
Nysgjerrighet er farlig. Han visste det, men tanken på å la mysteriet ligge der gnagde i ham. Etter en lang stund tok han en kniv og skar opp tapen.
I det øyeblikket lokket åpnet seg, sank magen hans.
Inni var det ikke vanlig bobleplast eller plast. Det var halm. Gammel, sprø halm, pakket tett som noe fra et annet århundre. Og midt i det hele lå et objekt som var nøye pakket inn i voksduk.
Hendene hans skalv da han fjernet duken.
Det var ikke elektronikk. Det var ikke bøker.
Det var en glasskrukke.
Men ikke hvilken som helst krukke. Denne var fylt til randen med en uklar væske, og inni, svevende og perfekt bevart, var noe som fikk Adam til å holde pusten.
En fugl.
En liten spurv, med vingene brettet, og glassaktige øyne som stirret ut som om den var frosset midt i flukten.
Adam snublet bakover, tankene hans løp løpsk. Hvem ville sende noe slikt? Og hvorfor til ham?
I bunnen av esken lå en annen pakke gjemt under halmen. Mindre. Han åpnet den med skjelvende hender.
En annen krukke. Denne inneholdt en mus. Perfekt bevart.
Hjertet hans banket. Han ville kaste esken, ta den med til politiet, hva som helst for å få den ut av syne. Men så la han merke til noe som var teipet fast på undersiden av lokket: et brettet papir.
Med frykt åpnet han det.
«Til studier. Oppbevares kjølig. Ikke utsettes for lys.»
Og under det, en signatur.
Adam stivnet.
Det var navnet til bestefaren hans.
Bestefaren hans – en mann som hadde vært død i tjue år.
Innsikten sendte kuldegysninger gjennom kroppen hans. Han husket vage barndomsfortellinger: hvordan bestefaren hans hadde vært biolog, hvordan han hadde samlet eksemplarer under ekspedisjoner i utlandet. Men det var gamle familielegender, den typen folk fortalte på familiefester. Han hadde aldri sett bevis.
Før nå.
Pakken var slett ikke ment for naboen hans. Den var ment for ham. Noen, et eller annet sted, hadde avdekket restene av bestefarens arbeid og sendt dem videre, adressert til den eneste levende slektningen de kunne finne.
Adam stirret på glassene, med en blanding av redsel og ærefrykt. Bestefarens hemmeligheter – eksperimentene hans, samlingene hans, besettelsen hans av å bevare liv – hadde ikke blitt begravet med ham. De hadde ventet, nøye pakket bort, på at en ny generasjon skulle oppdage dem.
Og nå sto de på Adams kjøkkenbenk og summet med en stillhet som føltes tyngre enn stein.
Han lukket esken forsiktig og forseglet den med skjelvende hender. I timevis satt han ved bordet, med ordene ekkoende i hodet: Ikke utsett for lys.
Pakken hadde blitt levert ved en feiltakelse. Men sannheten inni den hadde funnet veien hjem.
