James hadde ventet på dette øyeblikket i ni måneder. Hver ultralyd, hvert spark, hver søvnløs natt hadde bygget opp til dette ene øyeblikket: å møte datteren sin for første gang. Da Emily gikk i fødsel, skyndte han seg til sykehuset, med bankende hjerte, klamme hender, fylt av spenning og kjærlighet.
Han ankom fødeavdelingen tidlig om morgenen. Sykepleierne ledet ham gjennom de stille korridorene, forbi sovende pasienter og den svake summingen fra monitorene, til han kom til Emilys rom. Han åpnet døren og forventet å se sin kone utmattet, men strålende, med den nyfødte trygt innpakket i armene.
Men det han så, fikk hjertet hans til å stoppe.
Der, ved siden av Emilys seng, satt en annen mann. Først trodde James at det var et merkelig lysskinn eller en skygge. Men da han kom nærmere, innså han sannheten – mannen så akkurat ut som ham. Samme høyde, samme kroppsbygning, samme mørke hår og briller. Og i armene hans, omhyggelig vugget, lå en nyfødt innpakket i et mykt rosa teppe – en baby som var, umulig nok, identisk med den James visste var hans.
Emily gispet. «James…», hvisket hun, med blekt ansikt.
Mannen smilte mildt. «Hei. Jeg er mannen din.»
James’ knær ble svake. «Jeg… hva mener du? Jeg er mannen hennes! Jeg har vært gift med Emily i årevis! Dette er vårt barn!»
Emily så frem og tilbake mellom de to mennene, med skjelvende hender. «Jeg… jeg forstår ikke. Dette er umulig.»
Den andre James nikket, stemmen hans var rolig, men forvirret. «Jeg vet det virker umulig. Men jeg er også James. Jeg var utsatt for en ulykke forrige måned. Jeg husker ikke mye, men da jeg våknet opp, hadde jeg en datter… og min kone er her. Emily, dette er også vårt barn.»
Tiden syntes å stå stille. Sykepleierne, som først var stille, utvekslet urolige blikk. De nyfødte rørte seg i armene deres og åpnet små øyne som speilet de to fedrenes trekk – små krøller, samme øyeform, samme delikate nese. Likheten var uhyggelig.
Rommet ble fylt av forvirring og følelser. Begge mennene lente seg instinktivt mot babyen i armene sine, usikre på hvordan de skulle gå videre. Emily klemte sykehusdekkenet tettere rundt seg, fanget mellom vantro, frykt og et merkelig håp om at denne mareritten på en eller annen måte kunne løse seg.
Legene kom for å forklare. Det hadde skjedd en sjelden forveksling på sykehuset, komplisert av en genetisk anomali: begge nyfødte var identiske i utseende, selv om hver mann biologisk var far til et annet barn. Papirene hadde blitt feilarkivert, noe som førte til den umulige situasjonen de nå sto overfor.
Det som fulgte var kaos, tårer og latter i like stor grad. Sykepleierne prøvde å opprettholde orden mens James og den andre mannen forsiktig nærmet seg hverandre, og til slutt innså at begge babyene var trygge, begge Emilys barn, og at skjebnen hadde vevd en ekstraordinær, nesten surrealistisk forbindelse mellom dem.
I løpet av de neste timene holdt James sin datter, og den andre James holdt sin. De så på Emily som vugget dem begge forsiktig, og undret seg over de uhyggelige likhetene. De to mennene delte pinlige smil, og lærte sakte å kommunisere, å dele, å forstå. Det som hadde begynt som frykt og vantro, forvandlet seg til samarbeid, medfølelse og undring over skjebnens ekstraordinære vending.
Da solen sto opp, var rommet fylt av stille latter og hviskede beroligelser. To fedre, en mor og to nyfødte – identiske, dyrebare og mirakuløse i sin likhet – hadde overlevd forvirringen. Og selv om historien ville bli fortalt utallige ganger som en bisarr sykehuslegende, var den for familien en leksjon i tålmodighet, tillit og de uhyggelige måtene livet noen ganger overrasker på.
