Fra barndommen av var Anna mål for grusomme vitser. På skolen var hun den «store jenta», den som ble utelatt fra lekene, den som ble hvisket om i gangene. Fremmede på gaten stirret, fremmede på nettet la igjen kommentarer som skar dypere enn kniver. Uansett hvor hardt hun prøvde å le det bort, fulgte størrelsen hennes henne som en skygge.
Da hun ble voksen, hadde Anna lært seg å holde hodet lavt. Hun unngikk strender, fester og til og med familiesammenkomster, livredd for blikkene. Hun jobbet stille på et kontor, spiste lunsj alene og overbeviste seg selv om at usynlighet var tryggere enn oppmerksomhet.
Men alt forandret seg en iskald januarkveld.
På vei hjem fra jobb gled Anna på en isflekk nær en frossen elvebredd. Bakken ga etter under henne, og i løpet av sekunder stupte hun ned i det iskalde vannet. Sjokket tok pusten fra henne, hjertet hamret, og panikken brøt ut i brystet hennes. Folk ropte fra broen over, men ingen turte å klatre ned.
Så skjedde det noe uventet.
Anna sparket, vred seg og kjempet seg oppover. I stedet for å synke, holdt kroppen hennes – den samme kroppen hun hadde blitt mobbet for hele livet – henne flytende. Brystet hennes steg over vannet, beina beveget seg instinktivt, og hun begynte å gli fremover. Hun svømte. Ikke klønete, ikke klossete, men med naturlige, kraftige tak som hun aldri hadde lært.
Da redningsmannskapet nådde henne, hadde Anna ikke bare holdt seg over vannet – hun hadde også dratt et skremt barn opp av elven. Vitner sa senere at hun så ut «som om hun var født til det».
Den kvelden forandret alt seg. Anna meldte seg inn i en lokal svømmeklubb, og i løpet av få måneder innså trenerne hennes at hun hadde et talent. Utholdenheten hennes, lungekapasiteten, den naturlige oppdriften – alt det som gjorde henne til et mål for latterliggjøring, ga henne en fordel i vannet.
År senere ble Anna en nasjonal svømmer i åpent vann, og vant medaljer og respekt fra den samme verdenen som en gang hadde hånet henne. Da hun ble spurt om hvordan hun fant styrken til å fortsette, smilte hun og sa:
«Det jeg hatet mest ved meg selv, reddet livet mitt – og noen andres også. Noen ganger er det du tror er din svakhet, din største styrke.»
