Da redningsmannskapet ankom det lille forstadshuset, hadde naboene allerede samlet seg utenfor og hvisket og pekt på de falmede gardinene. I flere måneder hadde folk visst at mannen inne sjelden gikk ut. Han hadde ikke blitt sett i den lokale butikken på over et år, og når budene banket på døren hans, la de ofte igjen poser med mat og skyndte seg bort uten å stille spørsmål.
Sannheten var langt verre enn ryktene.
Mannen veide så mye at han ikke lenger kunne komme seg gjennom inngangsdøren. Fanget i sitt eget hjem bodde han i ett rom og var avhengig av leveranser og hjelp fra noen få fjerne slektninger. Han hadde ikke satt foten utenfor døren på over tre år. Da legene bestemte at han måtte legges inn på sykehus, innså de at det var umulig å flytte ham ut.
Så gjorde arbeiderne det utenkelige: De hentet inn slegger og sager og begynte å rive ned en av veggene.
Naboene gispet da støvet la seg. Langsomt smuldret veggen bort, og for første gang på mange år strømmet sollyset inn i det mørke rommet hvor mannen satt. Han skjermet øynene og prøvde å smile. Men det virkelige sjokket var ikke størrelsen hans – det var det arbeiderne oppdaget inne i rommet.
Rommet var fylt med stabler av notatbøker, hundrevis av dem, stablet mot veggene som en festning. Noen var bundet sammen med snor, andre lå spredt utover gulvet. Nysgjerrige arbeidere plukket opp en og åpnet den.
Hver side var dekket av håndskrift. Dikt, historier, skisser, til og med hele romaner – skrevet i ryddige, nøye linjer. Mannen, gjemt bort fra verden og glemt av nesten alle, hadde skapt sitt eget univers innenfor de fire veggene.
Legene hadde kommet for å redde kroppen hans, men det de fant var en sjel som aldri hadde sluttet å kjempe. Naboene som en gang hadde synes synd på ham eller gjort narr av ham, sto nå lamslåtte da side etter side avslørte en mann med utrolig fantasi, en som hadde levd tusen liv på papiret mens hans egen verden ble mindre og mindre rundt ham.
Da ambulansen endelig kjørte ham bort, hvisket en av redningsmennene det alle tenkte:
«Han var ikke bare fanget i det huset. Han var fanget i seg selv. Og hele denne tiden skrev han seg ut.»
