Jeg så ham første gang om sommeren – på en dag da solen smeltet asfalten og luften luktet av nyklippet gress og oppvarmede gjerder.
Han sto utenfor huset sitt, kledd i en falmet skjorte, og bandt forsiktig sammen en bunke gamle aviser. Det virket som om han forberedte dem ikke til søppelkassen, men til et museum.
Naboene kalte ham merkelig. De sa at han aldri kastet noe.
Plastflasker, korker, pappesker – alt ble lagret i esker, pent merket. «2016», «våren 2018», «gamle brev».
En gang spurte jeg ham hvorfor. Han smilte:
«Ingenting er søppel hvis du husker hvorfor det ble til.»
Det var stille inne i huset. Gjennom det halvåpne vinduet kom lukten av papir, gammelt treverk og noe annet – noe subtilt, som lukten av tid.
På hyllene sto det krukker med knapper, gummistrikk, stoffbiter. I hjørnet sto esker merket «fra mamma», «skole», «vinterdager».
Han sa at alle ting er spor, og å kaste dem er som å slette en del av livet.
Jeg lyttet og tenkte: kanskje han bare ikke kan gi slipp på fortiden.
Årene gikk.
Huset ble gammelt, malingen flakket, men han stablet fortsatt «søppelet» sitt i ryddige rekker.
Naboene lo, noen klaget over at han snart ville ha et lager. Men han bare nikket og sa:
«Alt dette vil komme til nytte, du vet bare ikke når.»
En gang gikk jeg forbi og så folk samle seg i hagen.
Kameraer, mikrofoner, plakater. Jeg kom nærmere og fant ut at byen hadde kunngjort en konkurranse om det beste avfallsgjenvinningsprosjektet.
Han stilte ut samlingen sin – ikke bare søppel, men en hel installasjon kalt «Ti år uten søppel».
Hver flaske, hvert papir var en del av en historie: denne handlet om barndommen, denne om kjærlighet, denne om tap.
Alt var merket, rengjort og forvandlet til kunst.
Folk sto i stillhet.
Noen gråt.
De så ikke på søppel, men på et menneskes liv, bevart i ting vi er vant til å kaste bort.
En uke senere var arbeidet hans overalt i nyhetene.
Han fikk tilbud om et samarbeid med bymuseet og et stipend til et prosjekt om «den nye økologien av minner».
Jeg dro for å besøke ham igjen. Han hilste meg med det samme smilet og sa:
«Ser du? Du må bare vite hvordan du ikke skal kaste ting.»
Solen skinte gjennom vinduet og lekte med gjenskinn på glasset, og det virket som om hele luften var fylt av lys og historie.
