En kald morgen omsluttet barnehjemmet med grå tåke. Læreren på vakt gikk ut i hagen for å sjekke porten og la plutselig merke til en liten pakke ved inngangen. Hjertet hennes sank – det var en baby i teppet.
Barnet gråt stille, og de små hendene stakk knapt frem under stoffet. Men det var noe annet i nærheten: et ark papir brettet i fire, pent lagt i hjørnet av teppet.
Læreren løftet forsiktig opp babyen og brettet ut brevet med den andre hånden. Bokstavene var ujevnt skrevet, og blekket var utydelig noen steder på grunn av tårer.
«Jeg ber deg… gi min sønn kjærlighet. Jeg er ikke i stand til å oppdra ham, men jeg ber deg – la ham aldri tro at han var uønsket.»
Tårer strømmet fra kvinnens øyne. Hun kjempet for å lese ferdig brevet:
«Jeg forlater ham ikke fordi jeg ikke elsker ham. Jeg forlater ham fordi det vil være bedre for ham. Fortell ham når han blir voksen: moren hans elsket ham alltid.»
Læreren holdt barnet inntil brystet. Kollegaene hennes samlet seg rundt henne, ute av stand til å holde tilbake tårene. Ingen hadde forventet å se så mye smerte og kjærlighet i dette brevet samtidig.
Babyen rørte på seg, og hans stille gråt brøt stillheten i morgengården. Kvinnene så på hverandre og forsto umiddelbart: dette var ikke bare nok et forlatt barn. Dette var et barn som moren hadde gitt en del av sin sjel til.
De eldre lærerne samlet seg rundt. Noen prøvde å være sterke, men øynene deres røpet tårene. Andre hvisket bønner og holdt barnets lille hånd.
En av kvinnene la merke til at brevet var skrevet på dyrt papir, og selv om håndskriften var skjelven, tilhørte den tydeligvis en utdannet person. Dette betydde bare én ting: moren var kanskje ikke den hun ga seg ut for å være.
«Hvem vet hva som ligger bak denne historien,» sa den eldste barnepiken. «Kanskje er det et offer for barnets fremtid, kanskje er det et desperat trekk. Men én ting er klart: det er kjærlighet i det.»
Babyen ble matet og pakket inn i et nytt teppe. Han sovnet fredelig, som om han følte at det var mennesker i nærheten som var klare til å ta seg av ham.
Men de fortsatte å holde brevet i hendene. Det virket som om det utstrålte en spesiell energi, som om morens sjel var frosset i hver bokstav.
Fra den dagen av bestemte omsorgspersonene seg for å oppbevare det som en hellig skatt. Ingen av dem tillot seg å være likegyldige overfor dette barnet.
År senere, da han var blitt voksen, viste de ham brevet. Og i det øyeblikket innså barnet for første gang at livet hans hadde begynt med offer, men ikke med avvisning.
Selv da han ble voksen, ble brevet fortsatt oppbevart som en hellig relikvie. Det var ikke bare et symbol på mors kjærlighet, men også på det faktum at noen ganger er de vanskeligste beslutningene født av ren følelse.
Og selv flere tiår senere ble dette brevet oppbevart i barnehjemmets safe som en påminnelse: kjærligheten dør ikke, selv om veien skiller mor og barn.
