En varm sommermorgen omsluttet byen. Bussen kjørte sakte gjennom gatene, luften var tykk og kvelende, og solen oversvømmet interiøret med gyldne stråler. Vinduene var litt åpne, men den varme vinden forsterket bare varmen.
Folk var stille og ventet på sin holdeplass. Noen bladde nervøst gjennom telefonene sine, noen døste, noen viftet seg med aviser.
Ved en holdeplass kom en kvinne om bord. Hun hadde på seg en gammel, falmet kjole og utslitte sandaler. Klærne hennes så for fattige ut blant passasjerene i lyse sommerskjorter og lette kjoler. Hun senket stille blikket og satte seg på en ledig plass ved vinduet.
Straks utvekslet flere mennesker blikk. En ung mann lo høyt:
«Se, en tigger fra markedet har kommet om bord. Kanskje hun ikke engang har betalt for billetten?»
Det hørtes en dempet latter i kupeen. Kvinnen rødmet og presset den gamle vesken mot brystet. Sollyset som strømmet inn gjennom vinduet, belyste ansiktet hennes og den glitrende fuktigheten i øynene hennes.
En annen passasjer la til med et smil:
«Slike mennesker burde ikke få lov til å være i nærheten av bussen. De stinker av fattigdom.»
Stillheten ble uutholdelig. Den varme luften virket som om den sto stille, og passasjerene vendte seg bort og lot som om de ikke hørte noe.
Kvinnen sa ikke et ord. Hun så ut av vinduet på de solfylte husene og prøvde å holde tilbake tårene. Men hendene hennes skalv forrædersk.
Plutselig reiste en mann seg fra bakerste rad. Skjorten hans var gjennomvåt av svette, men det var ingen tretthet i øynene hans – bare besluttsomhet. Han trådte frem og sa bestemt:
«Nå er det nok.»
Bussen ble stille. Sollyset strømmet inn gjennom sidevinduet, falt rett på ansiktet hans og skilte ham ut fra resten.
«Dere burde skamme dere», sa han og så sine krenkere rett inn i øynene. «Gamle klær er ikke en skam. Deres ord er en skam.»
Bussen ble så stille at man til og med kunne høre bremsene knirke et sted. De som hadde fornærmet ham senket blikket og ble stille, som om de krympet seg sammen i setene sine.
Kvinnen løftet blikket og møtte mannens øyne. Øynene hennes glitret av takknemlighetens tårer. Hun hvisket lavt:
«Takk …»
Mannen nikket og satte seg tilbake på plassen sin. Men hele bussen hadde forandret seg. Folk sluttet å se bort – nå så de på kvinnen, ikke med hån, men med respekt.
Bussen fortsatte sin ferd gjennom de solfylte gatene. Og det varme sommerlyset som strømmet inn gjennom vinduene virket ikke lenger kvelende. For kvinnen ble det et lys av håp – en påminnelse om at selv i de vanskeligste øyeblikkene kan det være noen som er villig til å stå ved hennes side.
