Gutten sto lenge ved brødboden på gaten. Den varme solen hang over markedet, luften var fylt av duften av nybakte brød, og dette gjorde at magen hans verket enda mer. Han visste at brødrene og søsteren hans ventet på ham hjemme. I går hadde de gått sultne til sengs, og hvis han kom hjem tomhendt, ville han høre dem gråte igjen.
Han kjempet med seg selv, bet seg i leppen og prøvde å skyve tanken bort. Men sulten viste seg å være sterkere enn frykten. I et øyeblikk strakte han seg frem og snappet brødet fra disken.
Selgeren skrek:
«Tyv! Stopp ham!»
Folkemengden snudde seg. Noen lo, andre ristet på hodet. Gutten løp bort, med brødet klemt mot brystet. Han løp som om livet hans sto på spill. Men på hjørnet støtte han på en kvinne, falt, og brødet rullet ut på fortauet.
Folkemengden omringet dem. Selgeren løp allerede mot ham, krevde å få tilbake brødet og truet med å ringe politiet. Folk kranglet – noen sa at han burde straffes, andre hvisket at de syntes synd på gutten.
Kvinnen plukket opp brødet. Hun så på gutten, og det var ingen sinne i øynene hennes. Det var en merkelig blanding av tristhet og varme.
«Hvorfor gjorde du det?» spurte hun.
«Det er ingenting å spise hjemme… Jeg har brødre…» hulket gutten.
Folkemengden begynte å summe enda høyere, men kvinnen stilte seg plutselig mellom ham og ekspeditrisen. Stemmen hennes var bestemt:
«Ingen våger å røre ham. Jeg betaler for dette brødet.»
Ekspeditrisen var forvirret, men hun tok imot pengene. Kvinnen ga brødet tilbake til gutten, og han forsto ikke hvorfor.
Hun lente seg stille over ham og sa ord som bare han kunne høre:
«Jeg kjente moren din. Vi var naboer. Hun hjalp meg da jeg ikke hadde noe. Og jeg sverget at hvis jeg noen gang så barna hennes i trøbbel, ville jeg ikke vende dem ryggen.»
Gutten stivnet. Tårer strømmet nedover ansiktet hans. For første gang på lenge følte han ikke ensomhet, men at det var en voksen i nærheten som var på hans side.
Folkemengden delte seg. Folk så ikke lenger på ham med fordømmelse, men med respekt. Noen sa til og med stille: «Det er det jeg kaller en god gjerning…»
Kvinnen la hånden på skulderen hans.
«Gå hjem og hjelp familien din. Men husk at du ikke må stjele. Hvis det blir vanskelig, kom til meg. Jeg skal hjelpe deg.
Gutten nikket. Han klemte brødet tett inntil brystet og gikk bort. Folkemengden så ham gå, og nå var det ingen som turte å fordømme ham.
Dette møtet var et vendepunkt for ham. Han innså at godhet fortsatt eksisterer og at den kan forandre liv.
