Byen var spesielt stille den morgenen. Luften var klar og kjølig, og solen reflekterte seg i vinduene til bankene, som om håp levde i hvert eneste vindu. Han våknet sent, satte på vannkokeren og helte kaffe i sin favorittkopp med en sprekk i – den samme koppen som hadde vært med ham gjennom alt.
En melding blinket på telefonen hans. Han så ikke engang på den med en gang – en annonse, tenkte han, eller nok en betalingspåminnelse. Men så fanget tallene blikket hans.
En billion.
Han stivnet. Skjermen lyste med et jevnt lys, og i et sekund virket det som om det bare var en drøm. Han sjekket igjen. Og igjen.
Men beløpet forsvant ikke.
Alt rundt ham virket å bli stillere. Klokkens tikkende, brummen fra gaten, til og med støvet i lysstrålen – alt stoppet. Han stirret på skjermen og følte en merkelig ro blandet med spenning og frykt.
Han hadde alltid levd enkelt. En gammel sofa, tapet med falmede farger, te uten sukker. Og plutselig – dette. Enormt, umulig, som en tilfeldig gave fra universet.
Han satte seg ved vinduet. Busser kjørte forbi utenfor, tenåringer lo ved bussholdeplassen. Han tenkte: «Hva om det ikke er en feil?»
Latterlig, selvfølgelig. Men et øyeblikk trodde han på det.
Noen minutter senere kom det en melding fra banken.
Kald, forretningsmessig:
«Teknisk feil. Beløpet vil bli korrigert innen en time.»
Han smilte. Ingen sinne. Bare en liten tristhet, som etter en vakker drøm han ikke hadde tid til å huske.
Han tok et skjermbilde – ikke som bevis, bare for å bevare øyeblikket. Slik at senere, når ting ble vanskelige, kunne han huske:
en gang viste livet ham hvordan det kunne være.
En time senere forsvant alt. Tallene kom tilbake til jorden. Skjermen ble normal igjen.
Han slo av telefonen og stirret lenge på hendene sine. De inneholdt mindre enn en billion, men mer enn i går.
Han innså at skjebnen noen ganger ikke gir deg penger – den gir deg følelsen av at du, i et øyeblikk, berørte det umulige.
Og det viste seg å være nok.
