Det var en varm dag, som om sommeren ikke ville ta slutt. Luften luktet støv, solskinn og mynte fra hagen bak gjerdet. Bladene raslet i gårdsplassen til barnehjemmet, og en åtte år gammel gutt satt under et gammelt kastanjetre.
Foran seg hadde han en linjert notatbok og en kort blyant. Han skrev et brev. Forsiktig, sakte, med skrå skrift, slik han hadde lært på skolen.
Noen ganger løftet han hodet, så på den blå himmelen og hvisket noe, som om han sjekket at han hadde skrevet alt riktig. Så bøyde han seg over siden igjen.
«Hvem skriver du til, Kirill?» spurte læreren da hun gikk forbi.
«Foreldrene mine», svarte han uten å se opp.
Hun sa ingenting. Hun bare rykket litt på leppene og gikk videre. Kirill skrev til dem hver søndag. Han gikk aldri glipp av en uke.
I hvert brev var det noe lite og ekte. Om kattungen som hadde slått seg ned under trappen. Om hvordan han hadde blitt venner med Sergei og ikke lenger var redd for prøver. Om hvordan høsten snart var på vei og bladene utenfor vinduet hadde blitt gyldne.
Han la brevet i en konvolutt og signerte det pent: «Til mamma og pappa. Skal leveres personlig.» Så gikk han til porten, sto på tå og la det i den røde postkassen.
Postmannen kjente allerede denne gutten. Han kastet aldri brevene. Han tok dem bare med seg og gjemte dem i vesken sin blant de ekte konvoluttene. Noen ganger la han dem i postkasser i andre byer – som om han hjalp miraklet med å finne veien.
Sommeren gikk. Høsten kom. Trærne sto nakne, hagen luktet av regn og jern, men gutten satt fortsatt under kastanjetreet og skrev brevet sitt.
Den dagen la han til en linje: «Hvis du noen gang finner meg, vil jeg definitivt kjenne deg igjen.»
Da vinden tok konvolutten og bar den bort utenfor porten, løp han ikke etter den – han bare smilte. Han trodde at det ikke bare var vinden. Det var et tegn.
Ukene gikk. Brevene ble sendt. Det kom ingen svar.
Inntil en morgen kom læreren inn i gårdsplassen. Hun holdt en konvolutt – en ekte konvolutt, med poststempel og returadresse. Det sto: «Til Kirill. Fra mamma og pappa.»
Hun sto ved porten og så på ham. Gutten satt på benken, som alltid. Da han så brevet, ble øynene hans store som himmelen etter en storm.
Han gikk bort og tok det med skjelvende hender. Han så lenge på påskriften uten å åpne det. Han bare holdt det. Som om han fryktet at mirakelet ville forsvinne hvis han klemte for hardt.
Plutselig hørte han fotspor bak seg. Stille, nølende. En kvinnes stemme – varm, skjør, livlig.
«Kirill?»
Han snudde seg. To personer sto ved porten. Kvinnen gråt, mannen holdt henne rundt skuldrene. De rørte seg ikke, bare så på ham.
Verden rundt ham ble stille. Selv vinden sluttet å rasle i bladene. Bare en kastanje droppet en gren, og den falt mellom dem.
Kirill tok et skritt. Så et til. De kom mot ham.
Og da han var i armene deres, brøt solen gjennom skyene. Lys falt på ansiktene deres, på de våte øyevippene deres, på brevet han fortsatt klemte i hånden.
Brevene hadde kommet frem. De trengte bare tid.
