Om natten sov det gamle bymuseet som en mann som hadde levd et helt århundre. Korridorene var dypt nedsenket i mørke, hvor hvert skritt ga gjenklang. Gamle malerier hang urørlige, som om de lyttet til regnet som trommet på vinduene.
Kuratoren, Harold Bennett, døste i kontoret sitt, sittende i en gammel lenestol med revnet trekk. Han hadde jobbet her i mer enn tretti år og kjente dette museet like godt som han kjente seg selv. Noen ganger om natten forestilte han seg at veggene pustet stille,
og at bronsestatuene snudde hodene når han sovnet.
Under gulvet, blant rørene og støvet, bodde en liten grå rotte. Ingen visste nøyaktig hvor den kom fra,
men Harold hadde lagt merke til den et par ganger – en grå skygge som suste mellom arkivhyllene. Han jaget den ikke bort.
Det er alltid plass til en til i en gammel bygning.
Den natten ulte vinden i rørene, og regnet begynte å falle utenfor. Rotten løp langs kjente passasjer, på jakt etter et tørt hjørne,
og la plutselig merke til en tynn, skinnende tråd som glitret i det svake lyset fra lampen bak gitteret.
Den stoppet, spisset ørene og strakte seg ut – bare av gammel vane berørte den isolasjonen lett med tennene.
Det kom et kort knakk, et lysglimt, og så stilhet.
Et sekund senere hylte en sirene. Røde lys blinket et sted i korridoren, og vann begynte å dryppe fra taket og sprute i en tynn tåke som morgendugg. Det automatiske brannsystemet hadde blitt aktivert.
Harold hoppet opp, kastet teppet av knærne, grep lommelykten og løp ut i gangen. Det luktet brent – svakt, nesten umerkelig, men alarmerende. I det fjerne hjørnet av panelet sprutet det gnister fra ledningene. Hvis systemet ikke hadde fungert, ville flammene ha omsluttet tregulvet på et øyeblikk.
Da brannvesenet ankom, var alt allerede under kontroll. De sa det var et mirakel at de hadde kommet i tide. Harold sto ved inngangen og så på dampen som steg opp fra det våte gulvet, og av en eller annen grunn tenkte han ikke på brannen, men på det lille vesenet som ved et uhell kanskje hadde reddet alt.
Om morgenen gikk han rundt i gangene. Luften luktet fuktighet og aske, og solen skinte gjennom de skitne vinduene. Under trappen la han merke til noe som beveget seg. Der, i skyggene, satt en liten grå rotte, våt og skjelvende, og ved siden av den lå et stykke gjennomgnaget ledning.
Han satte seg på huk. Han så på henne og sa plutselig stille: «Vel, lille venn… du reddet oss virkelig.»
Han plukket henne forsiktig opp, pakket henne inn i en fille og bar henne til kontoret sitt. Han la henne i en papirboks, satte en tallerken med vann og en brødsmule ved siden av henne.
Museet våknet til liv. Det luktet støv og solskinn, vannet glitret på parkettgulvet som glass, og det virket som om de gamle maleriene på veggene så på ham med takknemlighet.
Harold satte seg ved skrivebordet, og redningsmannen hans snorket stille ved siden av ham. Han smilte for første gang på mange år – rolig, oppriktig.
Noen ganger skjer mirakler ikke fordi de er forventet, men fordi noen – selv den minste person – tilfeldigvis var på rett sted
til rett tid.
