Fra tidlig morgen var byen badet i solskinn. Varmt lys falt på butikkvinduer, spredte seg over bilpansere og glitret i vannpytter som var igjen etter nattens regn. Luften luktet støv, brød og noe nytt, men ennå ubenevnt.
En mann i en lys skjorte sto ved kiosken med hendene i lommene. Ansiktet hans viste trettheten til en som hadde håpet forgjeves i altfor lang tid. Han kjøpte en billett mekanisk, uten å forvente noe. Selgeren så ham ikke engang i øynene, bare ga ham vekslepengene og snudde seg bort.
Han gikk til side, åpnet billetten, kikket på den og holdt pusten i et sekund. Tallene. De stemte alle sammen.
Han leste den to ganger, og så igjen. Fingrene hans skalv, pusten hans stokk, som om kroppen hans ikke kunne holde tritt med tankene hans.
Verden rundt ham hadde ikke forandret seg – samme gatebråk, samme sol, samme latter et sted bak ham. Men inni ham forandret alt seg, som om noen hadde åpnet døren bak hvilken han hadde stått hele livet. Han ville skrike, men i stedet lo han bare – kort, stille.
Et smil spredte seg over ansiktet hans, og øynene hans ble plutselig unge.
Han gikk nedover gaten med billetten i hånden. Først sakte, så litt raskere, som om han var redd for at bakken under ham var skjør og kunne sprekke. Hjertet hans slo jevnt, men kraftig. Han så på forbipasserende, og de virket alle vakre, som om lys strømmet ut fra dem.
Han stoppet ved trafikklysene og så opp mot himmelen. Den var klar, for lys. Et eller annet sted i det fjerne summet en buss, et skilt knirket, og en kvinne i en fargerik kjole matet duene. Han tenkte at dette var hvordan begynnelsen på et nytt liv så ut.
Vinden tok uventet til – ved daggry, som et pust. Papiret i hendene hans dirret litt. Han klemte det hardere og smilte.
Men så ble vinden plutselig sterkere – den rykket, suste og feide med seg alt rundt seg.
Aviser fløy av disken, plast virvlet rundt, blader falt fra trærne. Mannen tok et skritt tilbake.
Vindkastet var så sterkt at det rev billetten fra fingrene hans. Han kjente bare at huden hans ble tom, og det hvite papiret fløy opp og snurret i luften.
Han løp etter den. Han løp, snublet, uten å legge merke til bilene eller menneskene. Noen ropte noe etter ham, men han hørte det ikke.
Papiret danset over gaten, som om det hånte ham, noen ganger fløy det opp, noen ganger falt det ned et øyeblikk – og så fløy det opp igjen.
Himmelen ble raskt mørkere. Luften ble tykk og varm, som før en storm. Støv sved i øynene hans, håret klistret seg til pannen, og han pustet tungt. Han strakte armene frem, grep etter tomheten og ropte – ikke av sinne, men av fortvilelse over at han ikke kunne få tilbake det øyeblikket.
Vindkastet stoppet plutselig. Et sekund senere ble alt stille. Luften tømtes, og stillheten spredte seg gjennom gaten, som om noen hadde slått av lyden.
Han sto der, pustet tungt og så opp mot stedet hvor billetten hans hadde forsvunnet.
Menneskene rundt ham begynte å bevege seg igjen – som om alt hadde vært en drøm, kort og uvirkelig. Kiosken solgte aviser, en gutt syklet på sykkelen sin, solen kom frem fra bak en sky.
Og han sto urørlig, som om han var fanget mellom to verdener.
Så smilte han plutselig. Stille, nesten umerkelig. Som en mann som nettopp hadde innsett noe viktig. Han så på hendene sine – tomme, men lette.
Og han gikk videre. Sakte, rolig, i samme tempo som han hadde gått før. Forbipasserende la ikke merke til noe spesielt ved ham, og han selv la heller ikke merke til noe – bare at luften hadde blitt renere og himmelen nærmere. Han visste at mirakler ikke alltid kommer for å bli.
Noen ganger kommer de bare for å vise at du fortsatt er i stand til å føle dem.
Solen varmet gaten igjen, fugler sang et sted i smuget. På asfalten, mellom lysstrimene, glitret en liten regndråpe – som det siste sporet av det som nettopp hadde skjedd. Mannen gikk forbi uten å se seg tilbake. Og hele verden syntes å puste ut sammen med ham.
