Morgenen var overskyet og spent. Bussen var full som vanlig: folk hastet til jobb, noen holdt seg fast i håndlistene, andre var sinte på de trange forholdene og trengselen. Luften var tung, vinduene var duggete.
Marina satt ved vinduet og prøvde å distrahere seg med musikk i hodetelefonene. Men snart brøt en høy stemme gjennom spenningen.
«Unge mann, gi fra deg setet ditt!» sa en eldre kvinne som sto ved døren og pustet tungt.
Alle øynene vendte seg mot en mann i førtiårene som satt med et uttrykk som om han ikke brydde seg om noe. Han lot som om han ikke hørte det og så på telefonen sin.
«Jeg sa: Gi fra deg setet ditt!» gjentok kvinnen, med stemmen skjelvende av indignasjon.
Mannen så endelig opp:
«Jeg er også trøtt! Jeg har rett til å sitte.»
Vognen virket å summe av støy. Noen støttet kvinnen:
«Ingen manerer!
Slik var det ikke i vår tid!»
Andre tok mannens parti:
«Hvorfor hakker du på ham? Kanskje han har helseproblemer.
Ingen er forpliktet til å gjøre noe!»
Og nå var hele bussen delt i to leire. Ordene fløy frem og tilbake. En ung kvinne i forretningsdrakt grep inn:
«Du kan se at hun har vanskelig for å stå. Hva koster det deg å gi fra deg setet ditt?»
Mannen blusset opp:
«Hva, trenger du det mer enn noen andre?! Pass dine egne saker!»
Spenningen økte. En av passasjerene tok frem telefonen, klar til å filme skandalen. Sjåføren kikket bekymret i bakspeilet. Det så ut til at det var i ferd med å bryte ut en krangel.
Da hørtes en rolig, men klar stemme:
«Pappa… Du sa selv at vi skulle gi fra oss setene våre til bestemødre… Hvorfor reiser du deg ikke?»
Det var dødstille i bussen.
Mannen stivnet. Sønnen hans, en tynn gutt på rundt syv år med en stor skolesekk, stirret på ham med store øyne. Barnets voksne ord runget høyere enn all ropingen.
Mannen vendte blikket bort, ansiktet hans ble rødt. Han reiste seg og ga uten å si et ord plassen sin til den gamle kvinnen. Barnet var fornøyd og klemte hånden hans.
Bussen kjørte videre, og folk satt i stillhet. Men stillheten var annerledes nå. Noen smilte forsiktig, andre skjulte øynene. Alle forsto: noe viktig hadde nettopp skjedd.
