Livet i denne gamle bygningen var forutsigbart og begivenhetsløst. Heisen var ofte ute av drift, lysene blinket, og naboene kranglet om søppel og reparasjoner. Ingen la særlig merke til noe – før det begynte å skje merkelige ting.
Hver morgen la beboerne merke til det samme: En flokk duer samlet seg ved det samme vinduet i tredje etasje. Fuglene satte seg på vinduskarmen og gikk frem og tilbake som om de ventet på noe. Selv når folk prøvde å jage dem vekk, kom de tilbake igjen og igjen. Folk lo og sa at de hadde funnet seg en «duespisestue». Men dag etter dag gjentok scenen seg, og spenningen økte.
Noen beboere begynte å spekulere. Noen hevdet at en gammel kvinne bodde der og matet fuglene med brød. Andre hvisket at ingen hadde sett noen i leiligheten på lenge, og at det var noe annet som tiltrakk duene. Atmosfæren i trappeoppgangen ble stadig mer spent: fuglene sirklet rundt og flakset med vingene så høyt at de kunne høres selv om natten.
En dag bestemte naboene seg for å finne ut sannheten. Flere personer gikk bort til døren til leiligheten. De banket på, ventet, men det kom ikke noe svar. Da tok noen mot til seg og foreslo å kikke inn gjennom vinduet fra gårdsplassen. Folk gikk rundt bygningen, stilte seg under vinduet, løftet rammen og kikket forsiktig inn.
I rommet sto et gammelt trebord dekket av papirer. På vinduskarmen lå det dusinvis av gule konvolutter. Fuglene satt på dem, som om de visste at det var noe viktig inni. Beboerne kunne ikke tro sine egne øyne da de så at konvoluttene var fylt med brev – gamle brev med falmede frimerker, adressert til forskjellige personer.
Senere viste det seg at eieren av leiligheten var en postbud som hadde vært savnet i mange år. I stedet for å levere brev, lagret han dem hemmelig hjemme. Han hadde tilsynelatende trent duer til å bære små notater – flere små kapsler for meldinger ble funnet i rommet.
Historien spredte seg i hele nabolaget. Beboerne kunne ikke tro at noen andres korrespondanse hadde blitt oppbevart rett under nesen på dem i alle disse årene, og at duene bokstavelig talt hadde voktet den og kommet tilbake til vinduet igjen og igjen.
Og siden den gang, når fuglene igjen sirkler over huset om morgenen, ser folk bare på hverandre. Tross alt forsto ingen helt hva som holdt flokken ved dette vinduet – lukten av papir, minnet om eieren… eller noe annet.
