Livet i den lille byen var rolig og kjedelig. Alle kjente hverandre, og alle nyheter ble diskutert i flere uker. Men en dag fanget en merkelig scene innbyggernes oppmerksomhet: en hund dukket opp ved en gammel, forlatt brønn.
Først la forbipasserende ikke merke til den. Men for hver dag som gikk, ble det klart at dette ikke bare var en tilfeldighet. Den store sauhunden forlot ikke brønnen, verken om dagen eller om natten. Hun ulte så lenge og klagende at selv de mest likegyldige innbyggerne begynte å grøsse av lyden. Det var ingen aggresjon i blikket hennes, bare fortvilelse og angst.
Folk begynte å hviske. Noen mente at en kattunge eller et annet dyr hadde satt seg fast i brønnen. Andre hevdet at hunden hadde mistet valpene sine og kunne føle at de var der. De gamle husket gamle rykter: denne brønnen hadde en gang vært ansett som et «urent» sted, og det var derfor den hadde blitt stengt for flere tiår siden.
Men jo høyere hunden ulte, jo vanskeligere var det å forbli likegyldig. Snart la barna merke til henne og fortalte det til foreldrene sine. Om kvelden samlet flere menn seg ved brønnen. Lanternene deres skalv i hendene, selv om ingen innrømmet at de var redde. Hunden løp rundt, så på menneskene og så ned i det svarte dypet, som om den tryglet: «Se!»
En av mennene bestemte seg og lente seg fremover og lyste med lykten sin inn i brønnen. De fuktige veggene skrånet nedover og reflekterte et svakt skimmer. Noe så ut til å bevege seg på bunnen. Alle stivnet og lyttet. Og plutselig – en stille, knapt hørbar lyd. Det var ikke et stønn eller en rasling. Det var en stemme. En menneskestemme.
Innbyggerne samlet krefter og ringte redningsteamet. De ankom om natten og begynte nedstigningen. Da lommelyktene lyste opp bunnen, ble det klart: der, blant rusk og søppel, lå en mann. En ung fyr, knapt i live, dekket av gjørme og riper. Stemmen hans var så svak at ingen først kunne forstå hva han sa. Men hunden ulte så høyt og sorgfullt at alle umiddelbart skjønte at det var hennes eier.
Det viste seg at den unge mannen hadde falt ned noen dager tidligere mens han prøvde å gjemme seg for regnet i nærheten av en gammel brønn. Han skled og klarte ikke å komme seg ut. Ingen ville ha visst om det hvis ikke den trofaste hunden hadde blitt i nærheten. Alle disse dagene ulte hun til hun fikk folks oppmerksomhet.
Da de dro ham opp til overflaten, åpnet gutten øynene og strakte seg umiddelbart ut mot hunden sin. Hun krøp seg inntil ham, og mange hadde tårer i øynene.
Historien spredte seg over hele byen. Brønnen ble til slutt fylt igjen, og sauhunden fikk kallenavnet «livets vokter». Siden den gang stopper forbipasserende ofte ved dette stedet og minnes hvordan dyrets lojalitet og hengivenhet reddet et menneskeliv.
