Solen var allerede i ferd med å gå ned, gatene strakte seg i lange skygger. Luften var tykk og luktet av varm asfalt, støv og noe illevarslende – som før et tordenvær. En gutt på rundt seksten gikk over gårdsplassen, mellom avskallende vegger. Sekken hans inneholdt ingenting spesielt, bare hodetelefoner og en notatbok, men han gikk raskt, som om han kjente fottrinn bak seg.
Han snudde seg – tre personer. De samme som hadde hengt rundt i nabolaget de siste månedene. Latter, tomme øyne. De utvekslet blikk og fulgte etter ham. Gutten økte tempoet, men smuget var for stille, og ekkoet av fottrinnene hans avslørte frykten hans.
Han rundet hjørnet der en gammel butikk en gang hadde stått, nå bare vegger og et rustent gjerde. Det var der de tok ham igjen.
«Hvor haster du, smart fyr?» sa den ene og klappet ham på skulderen.
Gutten prøvde å gå forbi, men hendene deres foldet rundt sekken. «La oss ikke være dumme,» humret den andre.
Og så, fra skyggene, dukket en kvinne opp.
Hun satt sammenkrøpet, iført en gammel frakk, med grått hår trukket tilbake i en knute. Hun bar en brødpose, stoppet og så rett på dem. Ikke redd – intenst, nesten kaldt.
«Slipp ham,» sa hun rolig.
Fyren kunne ikke tro sine egne ører. En av gutta lo.
«Hvem er du, gamle kvinne?»
«Den du helst ikke bør gjøre sint,» svarte hun uten å heve stemmen.
Alt skjedde raskt.
Hun tok et skritt fremover, og det var noe merkelig i bevegelsen hennes – selvsikker, som om kroppen hennes allerede hadde lært å forsvare seg. En av angriperne prøvde å dytte henne bort, men falt som om han ble truffet av et vindkast. Den andre trakk seg tilbake og holdt hånden mot brystet.
Den tredje bannet og løp vekk uten å se seg tilbake.
Fyren sto ubevegelig og forsto ikke hva som hadde skjedd. Kvinnen rettet seg opp, rettet på frakken sin og så på ham.
«Lever du?»
Han nikket, pustet knapt.
Munnviken hennes krøllet seg sammen til et smil.
«Gå hjem da. Og ikke kom tilbake hit igjen.»
Han ville si noe, men ordene satt fast i halsen hans.
Hun var allerede på vei bort, lent tungt på stokken sin, som om ingenting hadde skjedd.
Vesken hennes svaiet i hånden hennes, solen glitret i det sølvfargede håret hennes.
Senere skulle han få vite at hun en gang hadde tjenestegjort i en medisinsk bataljon, hadde vært gjennom to kriger, bodd alene og matet løskatter hver morgen.
Men den kvelden så han henne bare gå – og for første gang innså han at helter kan være stille.
