Dagen var strålende klar. Solen sto høyt på himmelen, luften glitret av varme, og byen luktet av våt asfalt, kaffe og noe søtt, nesten nostalgisk. Folk hastet, lo, raslet med vesker, og i denne vanlige travlheten gikk Ethan alene. Han gikk raskt, som om han prøvde å innhente fortiden som gled bort for hvert skritt.
Telefonen i hånden hans vibrerte uavbrutt. Tre anrop blinket på skjermen – Maria, Venner og et nummer uten navn. Han stoppet midt på gaten, og i det samme øyeblikket ble støyen rundt ham dempet, som om verden holdt pusten. Noe som lignet frykt blinket i øynene hans, men dypere enn det – tretthet fra et valg han ikke ønsket å ta.
Han stirret lenge på skjermen, som om skjebnen hans ble avgjort der, og sveipet så bare med fingeren og svarte. Ingen visste hvem det var. Lyset traff ansiktet hans, og byen forsvant. Alt som var igjen var blodet som ringte i tinningene og solens varme på huden hans.
En halvtime senere stoppet bilen hans ved et gammelt steinbrudd utenfor byen. Luften var tørr og luktet støv og jern. Tre av vennene hans sto på klippen. Og ved siden av dem sto to menn, bundet, med hodet bøyd, ansiktene uten spor av frykt eller stolthet.
Vennene hans holdt dem fast, men øynene deres var tunge, som hos mennesker som er usikre på om de gjør det rette. Ethan gikk ut av bilen og smelte døren – det hørtes like hult ut som et skudd i tomrommet. Han gikk sakte, og for hvert skritt sank solen lavere og badet jorden i gyldent lys.
Og så så han henne.
Sarah.
Hun sto litt for seg selv, barbeint, i en hvit kjole, med vinden som lekte forsiktig med kjolekanten. Sarahs hår glitret i solen, øynene hennes var varme, men trette, som hos en som forsto alt før alle andre. Hun rørte seg ikke, bare så på ham, og det blikket fikk fingrene hans til å skjelve.
Ethan sto mellom alle – mellom fortiden og nåtiden, mellom smerten og det som fortsatt kunne reddes. Stillheten rundt ham var tykk, som glass. Vennene hans var stille, de bundne mennene løftet ikke blikket, og bare vinden svaiet de tørre grenene, som om den telte tiden.
Han så på Sarah. Han gikk sakte mot henne. Hun smilte svakt, stille, nesten usynlig. Han bøyde seg ned, omfavnet henne og løftet henne opp i armene sine – lett, som om hun ikke veide noe.
Han gikk langs veien der solen allerede gikk ned over støvet og etterlot en lang skygge bak dem. Ingen stoppet ham. Vennene hans var stille. De bundne mennene sto urørlige. Han bar henne i armene, og det var noe endelig i hans skritt – som et punktum på slutten av en lang, sliten setning.
Da de forsvant rundt svingen, stilnet vinden. Bare det gyldne lyset hang igjen i luften, som et minne. Alt ble stille. Det var som om denne kvelden hadde bestemt seg for å huske dem for alltid.
