Det hadde regnet siden morgenen. Dråper rant ned vinduet på kafeen, som luktet av kaffe, ferske bakverk og våt jord. Emilia satt ved vinduet i en lett jakke og holdt en kopp i hendene. Hennes speilbilde i glasset så trøtt ut.
Hun ventet på Gabriella. Marks mor hadde ringt og sagt: «Vi må snakke sammen».
Da Gabriella kom inn, virket alt rundt henne å bli stillere. Stilig, rolig, med et lite smil, som alltid – en kvinne hvis hender ikke skjelver, selv når hun skjærer smertefullt.
«Hvordan går det? Er alt som vanlig?» spurte hun. «Ja, alt er rolig», svarte Emilia.
De snakket om trivielle ting til samtalen kom inn på det vanlige temaet. «Mark var så omgjengelig med Clara…», sa Gabriella og så på vindusutstillingen.
«Hun visste når hun skulle holde munn.» «Og det gjør ikke jeg?» Emilia smilte. «Noen ganger prøver du for hardt å ha rett,» sa svigermoren hennes stille.
Emilia satte fra seg koppen. Utenfor regnet det – en fin, jevn regn som virket å understreke stillheten mellom dem.
«Du vet,» sa hun rolig, «jeg har alltid prøvd. Selv når de sa at jeg var verre.» Gabriella så opp. «Men hvis du fortsatt ser på henne som idealet, støtter du kanskje ikke ekteskapet mitt, men din kontroll over det.»
Pause. Gabriella svarte ikke. Bare pusten hennes ble dypere.
Hun tok langsomt ut hanskene og reiste seg. «Takk for kaffen,» sa hun. «Og for din ærlighet.»
Hun gikk uten å se seg tilbake. Døren lukket seg bak henne, og vinden bar lukten av regn og vått gress inn i rommet.
Emilia ble alene igjen. Hun drakk opp teen sin og så ut av vinduet på terrassen, hvor dråper glitret på bladene som glass.
Og for første gang på lenge følte hun seg rolig.
