Morgenen på gårdsplassen deres begynte med lukten av vått gress og klirringen av metallbøtter. Solen steg sakte, brøt gjennom bladene, og pollen svevde i hver stråle som en gyllen tåke. To personer – en bror og en søster – satt på en benk nær inngangen. Maxim tegnet i en notatbok, mens Lera holdt en blyant og hvisket noe.
De så ut som vanlige barn – barbeint, med skrapte knær og oppmerksomme øyne. Men samtalen deres var alt annet enn barnslig.
«Hvis de krangler igjen,» sa Lera, «betyr det at de bryr seg.»
Maxim nikket. Han visste at mamma og pappa ikke lenger bodde sammen. Men han visste også at mamma fortsatt hadde fotografiet i lommeboken sin, og pappa hørte på favorittsangen hennes om kveldene.
Foreldrene skilte seg stille. Ingen roping, ingen scener. De sluttet rett og slett å se på hverandre. Mamma leide en leilighet tre gater unna, og pappa ble værende i det gamle huset. Nå levde barna mellom to verdener – den ene luktet av rene laken og jasmin, den andre av kaffe og støvet på det gamle pianoet.
Først tolererte de det. Men så la de merke til at når mamma ringte pappa, smilte hun, selv om ordene hennes var korte. Og at pappa sjekket telefonen sin hver kveld, som om han forventet en samtale.
«De har rett og slett glemt hvordan man er sammen,» sa Lera en dag. «Vi skal minne dem på det.»
Så en plan ble klekket. Maxim byttet kontaktinformasjonen på pappas telefon slik at meldingen skulle gå til feil person. Og Lera lot med vilje pappas ryggsekk ligge hos sin, vel vitende om at mamma ville komme og hente den.
«Det viktigste er at de ser hverandre igjen,» sa hun, med øyne som skinte så alvorlig at Maxim følte seg litt redd.
Den kvelden gikk mamma inn i den gamle leiligheten. Døren sto på gløtt, vannkokeren plystret allerede. Pappa så opp og frøs til – som om han ikke kunne tro at det var henne. Lys falt på ansiktet hennes gjennom det gjennomskinnelige gardinet, og i et sekund ble alt som før – stille, enkelt, levende.
Først snakket de om barna. Så om forretninger. Så om fortiden. Mammas stemme skalv. Pappa gikk frem og tilbake på kjøkkenet, usikker på hva han skulle gjøre med hendene. Pausene ble lengre, og mellom dem, virket det som, oppsto noe de var redde for å si. Og på et tidspunkt lo mamma – uventet, som om hun selv var overrasket over lyden.
Maxim og Lera sto utenfor døren og holdt pusten. Den myke klirringen av skjeer kom fra kjøkkenet, deretter fottrinn.
«De snakker igjen,» hvisket Maxim. Og for første gang på lenge smilte han oppriktig.
Da de forlot rommet, var lyset allerede kveld, mykt og gyllent. Mamma og pappa satt side om side på kjøkkenet og drakk te av samme kopp. Stille. Men hendene deres berørte hverandre av og til, og i den berøringen var det mer meningsfullt enn noen ord.
Gatelyktene slukket, og de første stjernene dukket opp over hustakene. Barna satt i vinduskarmen og så på lyset i kjøkkenvinduet på den andre siden av gaten. Det var varmt, som et minne, og Lera hvisket: «Vi gjorde det rette.»
Maxim nikket uten å ta blikket fra vinduet.
Og så satt de bare stille. De kunne høre noen le gjennom veggen, vannkokeren koke, den raslende vinden. Og i den stillheten syntes alt å puste på nytt – hjem, lys, kjærlighet. Noen ganger, for å bringe alt tilbake, trenger man litt barnslig tro … og to små hjerter som kan elske begge deler.
