Ekspedisjonen startet som vanlig. Et team på fire geologer jobbet på kysten av Antarktis, ikke langt fra den gamle Vostok-3-stasjonen.
De boret is, samlet prøver og testet lag for sjeldne metaller. Det var minus førti grader Celsius, vinden skar dem rett i ansiktet – som vanlig.
På den tredje dagen satte et av borene seg plutselig fast. Det så ut til å ha truffet noe glatt i stedet for stein.
Da boret ble trukket ut, var det fortsatt spor av en metallisk glans på det.
«Det er ikke stein», sa ingeniøren stille og så på radarskjermen. «Det er en glatt overflate under isen. Som en plate.»
De bestemte seg for å forsiktig rydde området. Etter noen timer tynnet isen ut og avslørte en overflate under et århundregammelt blått lag. Glatt, grågrønt, med helt rette kanter.
Først trodde de at det var en del av den gamle stasjonen, kanskje begravd i snø under år med snøstormer. Men da de tok nøyaktige koordinater, innså de at stasjonen var tjue kilometer unna.
Platen var merkelig. Ingen bolter, ingen sveiser, ingen tegn til korrosjon. Den føltes kald selv gjennom hansker.
På den ene kanten var det utskårne linjer, som markeringer, men symbolene lignet ikke kyrillisk eller latinsk.
Fragmentet ble sendt til et laboratorium på Mirnaya-stasjonen for analyse. De første resultatene kom tilbake noen dager senere.
Legeringen platen var laget av samsvarte ikke med noen kjente industriprøver. Den inneholdt titan, aluminium og sjeldne elementer som ikke kunne kombineres ved normale smeltetemperaturer.
Men den virkelige sensasjonen kom senere.
Ifølge radiokarbondatering var isen rundt platen 120 000 år eldre.
Dette betydde at gjenstanden hadde blitt begravet under isen lenge før mennesker i det hele tatt satte foten på kontinentet.
De prøvde å holde funnet hemmelig. Rapporten opplyste bare: «Et uidentifisert metallfragment. Ytterligere forskning er nødvendig.»
Men et av ekspedisjonsmedlemmene, juniorgeolog Klimov, fortalte senere en journalist:
«Da vi kom tilbake til basen to dager senere, ankom militæret. De lastet esken med platen på et transportfly og fortalte ingen hvor de tok den med.»
Ingen nevnte objektet igjen.
Bare måneder senere dukket en merkelig detalj opp på satellittbilder av området der arbeidet ble utført: en enorm rektangulær omriss var synlig i snøen.
Helt glatt. For glatt til å være naturlig.
