Havet luktet salt og jern. Luften var kjølig og tykk, og pusten hans kom ut som hvit damp.
Owen sto ankeldypt i vannet og så fremover – på bøyene, på støyen, på de som allerede varmet opp. Idrettsutøvere i identiske våtdrakter sto i nærheten – han så malplassert ut blant dem: eldre, tyngre, med en protese som glitret i solen.
«Klar?» ropte frivilligen.
«Nei,» gliste han. «Men jeg starter.»
Startet hørtes ut som et skudd. Alle stormet fremover – plask, brøl, pust, en skarp kuldegysning.
Han var den siste som gikk i vannet. Han brukte lang tid på å forberede seg, mens kroppen hans tilpasset seg vekten. Protesen skled, kom i veien, vann sivet inn under mansjetten – men han svømte. Ikke grasiøst, ikke raskt – bare jevnt.
Hvert svømmetak var et løfte. Om ikke å stoppe. Han tenkte på hvor mange år han hadde unngått havet. Etter ulykken kunne han ikke se på vannet – det var for fullt av påminnelser om hvordan alt en gang hadde vært annerledes: beina hans, farten hans, friheten hans. Alt, bortsett fra den staheten som var igjen.
Halvveis i løpet kjente han et rykk i ryggen. Vinden tok seg opp, bølgene steg, og musklene hans brant. En tanke fór gjennom hodet hans: Jeg trengte ikke å bli med. Ingen bryr seg.
Og så hørte han – langveisfra, fra kysten – en kvinnestemme.
«Kom igjen, pappa! Bare litt til!»
Først trodde han det ikke. Men ropet kom igjen. Og hjertet hans sank – den samme stemmen som hadde kalt på ham for et år siden for å prøve igjen.
Datteren hans. Hun hadde endelig kommet.
Han så seg ikke tilbake – han bare svømte. Sakte, så godt han kunne, men hele veien. Da han gikk ut på sanden, skalv beina hans. De frivillige klappet, noen filmet på en telefon. Men han så bare henne – i en lys jakke, med våte øyne.
Hun løp bort og klemte ham, og ignorerte det kalde vannet og sanden.
«Jeg visste at du kunne klare det,» sa hun.
Han pustet ut og smilte.
«Jeg var ikke sikker. Men så hørte jeg deg rope.»
Senere, sittende på stranden, tok han av seg protesen og satte den ved siden av seg. Solen var allerede i ferd med å gå ned, havet bruste rolig.
«Vel,» sa han stille, «skal vi gå sammen neste gang?»
Hun nikket.
Og i det øyeblikket, for første gang på lenge, sluttet havet å virke kaldt.
