Gårdsplassen der Lucas skøytet med vennene sine var bare bråkete om kveldene. Om dagen var den tom: gamle benker, duer, bestemødre og stramme bemerkninger om været. Han akselererte over den glatte betongen, utførte et triks, fløy like over bakken – og følte seg levende.
En dag, da han falt igjen – høyt, med et brak – kom en gammel kvinne med stokk bort til ham.
«Unge mann,» sa hun, «hva er dette for egentlig?»
«Vel … å skøyte,» svarte han og krympet seg.
«Det gjør vondt, og det bråker. Men det er noe i øynene dine. Kanskje jeg skal prøve det også?»
Han trodde det var en spøk. Men en dag senere dukket hun opp. I et langt skjørt og joggesko som hun tydeligvis hadde lånt av barnebarnet sitt.
«Vel, lær meg,» sa hun og satte stokken sin ved benken.
Først var det skummelt. Hennes skjelvende hender, frykten hans for å miste henne, guttenes latter i bakgrunnen. Men da hun hadde skøytet noen meter, smilende som et barn, innså han plutselig – dette var ikke en spøk. Dette var begynnelsen.
En uke senere kom to til. Med en venn, «bare for å se.» Så flere. Og snart, om morgenen, var gårdsplassen fylt av ungdommens støy – ikke ungdommens støy, men noe annet: myk latter, med lukten av paier og jointkrem.
Han bygde en liten rampe til dem, malte fortauskanten og begynte å bringe dem te i en termos.
«Dette er ikke en skole,» sa han, «det er en frihetsklubb.»
Og de lo, skøytet, falt, reiste seg, kranglet, skøytet igjen.
Da en journalist fra lokalavisen spurte hvorfor han gjorde dette, trakk han på skuldrene:
«Jeg vet ikke. Det er bare det at for første gang er jeg i stand til å gjøre noen glad. Jeg antar det er poenget.»
Og så, en dag, kom en kvinne. En ny, med et svart-hvitt-fotografi.
«Kan jeg?» spurte hun stille. «Mamma ville virkelig prøve, men hun hadde ikke tid. Jeg kom i hennes sted.»
Han hjalp henne opp på brettet og holdt henne i skulderen.
«Det viktigste er å ikke være redd. Skateboardere liker det ikke når folk er redde.»
Hun nikket, skøytet noen meter og lo – en ringende latter, som om den kom fra et annet sted, fra fortiden.
Lucas sto der og så på henne mens hun skøytet, og innså:
han lærte dem ikke bare å skøyte. Han ga dem tilbake det han selv akkurat hadde begynt å føle – følelsen av at livet fortsatt lå foran seg.
