I starten gikk han bare for å gå. Daniel kalte det ikke trening – han hatet trening. Han gikk fordi han ikke kunne sitte hjemme lenger, der alt minnet ham om noen andre. To krus på kjøkkenet, en ekstra tallerken i skapet. Blomsterpotten han hadde lovet å «plante om senere» sto fortsatt i vinduskarmen.
Han var ikke «frydefullt tykk». Bare tung. En kropp der hver bevegelse var en anstrengelse, hvert åndedrag som en samtale med seg selv.
«Kom til svingen», pleide han å si. «Og det er nok.»
Men da han kom dit, fortsatte han av en eller annen grunn.
Naboene så ham om morgenen: en stor mann med ryggsekk, hodetelefoner i, alltid alene. De trodde han prøvde å gå ned i vekt. Men han prøvde å riste av seg minnene.
I fjellet er ikke stillheten som hjemme. Der undertrykker den ikke, men lytter. Han lærte å klatre uten sinne, å telle skrittene sine, å stoppe og se ned. Noen ganger hvisket han: «Jeg kan fortsatt.»
Og han kunne ikke si nøyaktig hvem han snakket med – til seg selv eller til henne.
En dag, nærmere høsten, nådde han høyere enn noensinne. Luften var tynn, himmelen klar, som om den var vasket. Og plutselig, blant steinene, så han et skjerf knyttet til en gren. Lite, blått, med hvite sirkler. Nøyaktig det samme som hun hadde hatt på seg da de hadde gått her sammen. For et år siden.
Han knelte ned. Først trodde han det bare var en tilfeldighet. Så la han merke til tusjen som skrev på stoffet – falmet, nesten visket ut: «Hvis du klatrer igjen – visste jeg det.»
Han satt lenge, til solen begynte å gå ned bak åskammen. Så sa han stille: «Vel, jeg har klatret.»
Og for første gang på lenge gråt han ikke.
Da han kom ned i landsbyen, så folk ham annerledes. Han gikk lett. Den samme ryggsekken, de samme klærne – men det var som om han hadde kvittet seg med halvparten av det han bar inni seg.
Da han ble spurt: «Hvorfor drar du dit?», smilte han bare:
«Fordi noen venter på meg der oppe.»
