På en tur fant jeg en såret ulveunge og bandasjerte poten dens.
Den skalv, klynket lavt og pustet knapt.
Et blodspor ble liggende igjen i snøen – noen må ha presset den inn i et hjørne.
Jeg tok forsiktig en bandasje fra førstehjelpsskrinet, behandlet såret og ga den litt mat.
Den gjorde ikke motstand, bare så på meg med sine store, ravfargede øyne.
Så, som om den innså at jeg ikke var en fiende, slikket den stille hånden min.
Neste morgen var ulveungen borte.
Sporene ledet dypere inn i skogen, til der det tette krattet begynte.
Jeg smilte – det betydde at jeg hadde overlevd.
To dager gikk.
Vennene mine og jeg slo leir ved elven. Natten var stille, bare bålet knitret og vinden hvisket i furutrærne.
Og plutselig, et sted i det fjerne, hørte jeg en lav knurring.
Vi utvekslet blikk.
«Sannsynligvis et slags beist …» mumlet vennen min, men en frykttone skalv i stemmen hans.
Knurringen intensiverte seg.
Dusinvis av øyne glimtet fra mørket.
En ulveflokk nærmet seg oss – store, grå, stille.
Vi frøs til.
Ett skritt – og de ville rive oss fra hverandre.
Og så steg én frem. Stor, med et arr på poten.
Han haltet.
Ulvungen min.
Han kom rett bort til meg og stoppet.
I noen sekunder så han bare rett inn i øynene mine.
Tiden syntes å stå stille.
Og så … pustet han ut.
Stille, nesten menneskelig.
Han tok et skritt til siden – og hele flokken spredte seg lydig og forsvant ut i natten.
Jeg sto der, ute av stand til å røre meg. Alt som var igjen i snøen var poteavtrykk – og en liten bit bandasje, den samme jeg hadde brukt til å bandasjere ham den gangen.
Jeg har ikke jaktet siden den gang. Og når jeg hører en ulv hyle i det fjerne om natten om vinteren, vet jeg at det ikke er en trussel. Det er rett og slett en påminnelse: det gode kommer alltid tilbake.
