Alexey hadde vært postmann i over tjue år. Hver dag gikk han dusinvis av kilometer og leverte brev og pakker. Langs ruten sin passerte han en gammel gårdsplass der en løshund bodde – en stor hund med triste øyne og rufsete pels.
Først la Alexey bare merke til den på avstand. Så begynte han å bringe ham brødbiter, pølserester og noen ganger til og med stekt kjøtt hjemmefra. Hunden spiste alltid stille og logret takknemlig med halen, men lot ham ikke komme i nærheten. Dette fortsatte i flere uker.
En dag, mens Alexey gikk sin vanlige rute, var hunden borte. Han stoppet til og med, som om noe manglet. Men plutselig kom et mykt hyl rundt hjørnet. Hunden sto i enden av smuget og så rett på ham.
Alexey nærmet seg, men dyret snudde seg og løp foran, og så tilbake, som om det ropte. Postmannen, forvirret, fulgte etter. Hunden ledet ham lenger og lenger – gjennom gårdsplasser, til et gammelt forlatt hus utenfor parken.
Der, bak et smuldrende gjerde, stoppet hunden og bjeffet. Alexey hørte den svake lyden av et barns gråt. Han løp til kilden til lyden og så en gutt på rundt seks år ligge under en haug med planker i en gammel låve. Han var redd, men i live.
Senere viste det seg at barnet hadde blitt borte to dager tidligere. Hunden hadde funnet ham før noen andre og hadde blitt ved siden av ham til han kom med hjelp.
Da det hele var over, kunne ikke Alexey bare dra. Han tok hunden med hjem og kalte ham Rex.
Nå går de sammen: postmannen og hans trofaste venn, som en gang bare ventet på et stykke brød, men endte opp med å redde livet hans.
Historien spredte seg raskt på nettet. Folk skrev at slike handlinger er en påminnelse: godhet gjort fra hjertet kommer alltid tilbake.
