Han kom tidlig.
Morgenen var klar, luften luktet av ferskt brød og våte blader.
Fugler kvitret i parken, solen gled over benkene og speilet seg i duggdråpene.
Henry satt på plassen sin – ved den gamle lykten, med stokken sin og en kopp kaffe.
Han kom hit hver dag, bare for å se folk gå forbi, for å se bladene falle til bakken.
Det hadde blitt hans vane – å lytte til livet uten å blande seg inn.
Han ventet ikke noen.
Helt til han hørte en stille, litt nølende stemme:
«Unnskyld meg … Er du herr Henry Collins?»
Han så opp.
En ung jente sto foran ham – blondt hår, et svakt smil, holdt en veske, som om hun nettopp hadde kommet langveisfra.
Blikket hennes var så … kjent.
«Jeg kjenner deg,» sa hun. «Eller rettere sagt, jeg har kjent deg lenge.» Du spilte gitar, skrev brev … fortalte historier.
Historier jeg har hørt siden barndommen.
Henry rynket pannen.
Ingen kunne huske det. Ingen visste hvordan den juli hadde hørtes ut, da han var ung, forelsket og dum.
«Hvordan vet du alt dette?»
Jenta åpnet vesken sin stille og tok ut en kassett.
På den gule etiketten, med falmet blekk:
«Sommeren 1979. For N.»
«Du spilte inn dette for bestemoren min,» sa hun stille. «Hun het Nora.»
Verden syntes å stoppe.
Parken sto stille – ingen vind, ingen fuglesang.
Bare pust, bare minner.
Henry så på kassetten, så på Emily – og så plutselig Nora i henne. Ikke ansiktet hennes, ikke trekkene hennes – lyset i øynene hennes. Det samme lyset som en gang hadde reddet ham fra ensomhet.
«Hun fortalte meg alt,» sa jenta. «Hver historie.
Jeg ville bare se deg. Jeg ville forsikre meg om at du var ekte.»
Han nikket.
Og etter en kort stillhet smilte han:
«La meg fortelle dere én til. Den siste.»
Solen berørte mykt ansiktene deres.
Alt rundt var fylt med gyllent lys, duften av gamle brev og en usynlig tråd mellom fortid og nåtid.
Og tiden begynte å gå igjen – stille, sakte, som om han var redd for å ødelegge dette øyeblikket.
