Bryllupet var perfekt.
Alle sa at det var en «drømmedag»: blomster, musikk, skåler, latter.
Anna sov knapt på en uke, bekymret for at alt skulle være perfekt – kjolen, menyen, bildene.
Fotografen lovet å sende bildene om to uker.
Og så, den kvelden, satte hun og mannen seg ved bordet, slo på den bærbare datamaskinen og åpnet en mappe merket «Bryllup – Endelig».
De første bildene var fylt med glede, lys og latter.
Anna smilte og husket måten han så på henne ved alteret.
Men så, nærmere midten, la hun merke til noe merkelig.
På ett bilde holdt brudgommen en annens hånd.
Forsiktig, fortrolig. Men det var ikke hennes hånd.
Manikyren var annerledes. Ringen – hvem vet hvor den kom fra.
Hånden så litt solbrun ut, neglene kortere.
«Hva er dette?» spurte hun stille og zoomet inn.
«Kanskje det er en montasje?» «Prøvde han å spøke, men stemmen hans var usikker.
Anna skrollet videre.
Det neste bildet viste den samme scenen, men nå var kvinnens skikkelse halvveis synlig: kjolekanten, ermet, silhuetten hennes.
Ikke kjolen hennes.
«Det kan ikke være …» hvisket hun. «Vi har ikke hatt noen andre fotoshoots.»
Han var stille.
«Det er sannsynligvis en ulykke …» sa han til slutt. «Kanskje fotografen fikk feil filer.»
Anna svarte ikke.
Hun åpnet bildets metadata.
Dato og klokkeslett samsvarte med øyeblikket de var i hagen – der ingen andre var.
Noen dager senere ringte hun fotografen.
Han var stille lenge, og sa så:
«Jeg sverger at jeg ikke la til noe.» Men da jeg så gjennom bildene, trodde jeg det bare var en optisk effekt.»
«Hvilken effekt?»
«Noen ganger fanger et kamera opp det en person prøver å skjule.»
Anna la på. Den kvelden så hun bryllupsvideoene sine på nytt.
Og hun innså at i de øyeblikkene der den «andre kvinnen» var på bildene, sto mannen hennes litt til siden av en eller annen grunn. Og han så ikke inn i kameraet en eneste gang.
