Dagen var varm og stekende. Luften var tykk, tykk av lukten av gjørme, mais og barnelatter.
Innsjøen summet av stemmer – noen plasket nær kysten, noen dykket, noen satt rett og slett i vannet opp til halsen og flakset dovent med armene. En festlig travelhet uten feiring. En vanlig søndag.
Han kom dit ved en tilfeldighet. Han gikk rett og slett langs en sti, i skyggen av piletrærne, og bestemte seg for å stoppe. Han satte seg ned på en gammel tømmerstokk, strakte ut beina og lyttet til dryppingen fra grenene.
Han hadde ingen hast. Han bare så på vannet.
Solen slo rett i ansiktet hans, og barna hvinte av glede. En kvinne i en lys badedrakt lo og ropte over mannen sin.
Noen slo på musikk fra en telefon, og en gammel sang spredte seg over vannet som smør.
Og plutselig … forandret lyden seg.
Et skrik.
Først tynt, barnslig – så fortvilet. Latteren rundt ham døde momentant.
Noen ropte tilbake: «Hvor er han?! Hvor er barnet?!»
Han hadde ikke tid til å tenke. Det var ingen plan, ingen beslutning – bare kroppen hans, som visste hva den skulle gjøre. Han sparket av seg joggeskoene, kastet telefonen i gresset og løp. Han hoppet i vannet uten å føle kulden.
Alt rundt ham ble mørkt. Bare lysglimt under vann – grønt, grumsete, bølgende.
Han dykket blindt og skar gjennom vannet med hendene til han kjente noe – noe mykt, skjelvende, nesten glatt av frykt. Et barn. En gutt på omtrent fem år.
Han trakk barnet mot seg, klemte ham, sparket ham med all sin kraft – opp mot luften. Gutten var ubevegelig.
Han kvelte seg selv, men slapp ikke taket.
Da de kom til overflaten, skrek noen. Stranden våknet til liv – folk løp, falt, strakte ut armene.
Han svømte til grunne vann, dro gutten opp på sanden og la seg ned ved siden av ham uten å føle noe. Alt han hørte var skrik, gråt, pust og piping.
Noen visste hvordan man gir munn-til-munn-metoden. Noen holdt morens hånd slik at hun ikke skulle falle. Han lå bare der og så på himmelen.
Solen skinte i øynene hans igjen.
Og det virket som om hele verden var vann, lys og luft.
Så hostet gutten. En kort lyd – og alle ble stille. Luften ble virkelig igjen.
Hendene skalv. Folk gråt. Og han satt bare i nærheten, våt, sliten, og så på mens moren holdt barnet sitt tett inntil seg og skjermet det fra verden.
Ingen spurte om navnet hans. Han reiste seg, tok på seg joggeskoene, vred ut kanten av T-skjorten sin og gikk nedover stien. Solen berørte ryggen hans, vann rant nedover huden hans, og bak ham hørtes latteren igjen – en annen denne gangen, som om livet selv hadde sukket og fortsatt.
Han var ikke en frelser.
Han var bare tilfeldigvis der.
Og det var nok.
