Dagen var solrik, klar som et ark før den første linjen. Barn løp rundt på gårdsplassen, noen lo ved bordet der tallerkenene klirret, andre bar varme paier ut av huset.
Lukten av brød og nyklipt gress blandet seg med musikken, den myke klirringen av glass.
Alt var som i en film, der selv støvet i luften var gyllent.
Bruden sto ved porten, blendende hvit, som skåret ut av lys. En krone av kornblomster på hodet, et skjelvende smil på leppene.
Brudgommen sto ved siden av dem, selvsikker og glad.
Og bak dem, hele landsbyen, støyende, kjent, med ansikter som hadde kjent hverandre siden barndommen.
Og plutselig – en rasling, en stille breking. Han kom frem bak det gamle gjerdet – grå, med horn formørket av tiden, Daryas gamle geit.
Han gikk sakte, som om han visste at alle øyne nå var rettet mot ham. Folk lo. Noen ropte: «Se, han er tilbake!»
Men ingen jaget ham bort. Aldri.
Han kom nærmere og stoppet foran bruden. Mellom dem var solen, duften av epler og stillhet.
Bruden sluttet plutselig å smile. Øynene hennes blafret, som om hun husket noe fjernt – en kveld, barndommen hennes, faren med sine hardhudede hender, og den samme geita ved siden av seg.
Geita tok et skritt, så et til. Bruden knelte. Den hvite kjolen hennes berørte bakken, og vinden fanget kanten som et seil. Hun klemte ham rundt halsen, stille, som om hun var redd for å skremme minnet. Og i det øyeblikket sa ingen et ord.
Selv musikken syntes å forsvinne.
Så begynte noen å gråte.
Noen tok av seg hatten. Og gamle Daryans geit sto bare, pustet, så – rett inn i øynene til jenta som hadde blitt kvinne. Og det blikket inneholdt alt: ømhet, farvel, minne.
De sa senere at han kom fra et sted langt borte. At de ikke hadde sett ham på beitet på lenge.
Og at han i dag, på bryllupsdagen hennes, plutselig dukket opp.
Ingen visste hvorfor. Men alle følte det – det var riktig.
Da solen sank bak gjerdet, snudde han seg og gikk tilbake. Stille, sakte, uten å se seg tilbake.
Og bruden så på ham til han oppløstes i det gylne lyset.
Etter det ble dansen stillere.
Latteren mykere.
Og luften renere.
Som om denne dagen hadde sluttet å være bare en feiring,
og hadde blitt noe mer – et farvel og en begynnelse på samme tid.
Lenge etterpå sa de
at i det øyeblikket sto til og med tiden stille,
for å huske hvordan en gammel geit ble den viktigste gjesten i et bryllup.
