Kontoret var dødsstille. Bare summingen fra klimaanlegget og de flimrende neonstripene utenfor vinduene. Laura Hall kom inn som en storm – selvsikker, rask, med den spesielle spenningen i skuldrene som dukket opp hver gang noe ikke gikk etter planen. Og i dag gikk ikke alt etter planen.
Møtet ble avsluttet sent, rapporten var ikke sendt, investorpresentasjonen var ikke klar. Hun visste at teamet hadde lovet å «jobbe til natt», men hun visste også noe annet – som oftest betydde det kaffe, klager og kaos. Laura hatet kaos. Det luktet av svakhet.
Hun gikk nedover gangen og hørte sine egne skritt. Hyllene var helt ryddige, slik hun hadde bestilt. Alt var under kontroll. Alt – bortsett fra menneskene.
Lyset var på i konferanserommet. Hun dyttet døren opp og frøs til.
To personer sov på det lange bordet, blant bærbare datamaskiner og utskrevne regneark. Jade, assistenten hennes, begravde ansiktet i en mappe, og Nick, en ung analytiker, satt ved siden av henne og lente seg til den ene siden. Mellom dem var det tomme kopper, smuler og notater. På den bærbare datamaskinens skjerm var en åpen presentasjon, et lysbilde halvferdig, men nesten ferdig.
Laura klemte kjeven sammen. Hjertet hennes hamret.
«Fantastisk,» hvisket hun kaldt. «Rett og slett feilfritt.»
Hun beveget seg nærmere, klar til å vekke dem, til å skjelle dem ut, til å forklare at disiplin er respekt for arbeidet. At tretthet ikke er noen unnskyldning. At det ikke er rom for svakhet på dette kontoret.
Men plutselig la hun merke til en papirlapp nær tastaturet. Klumsete bokstaver, skrevet med en tydelig sliten hånd:
«Hvis vi får det gjort innen morgenen, sier hun kanskje «greit» for første gang.»
Laura tok en pause.
Et sted inni seg skalv noe, skjørt og klossete. Det var for lenge siden noen hadde prøvd å bare fortjene henne «greit». Ikke med rapporter, ikke med tall, men med flid.
Hun så på dem – de to slitne, livlige unge menneskene som hadde sovnet midt på natten og prøvde å bevise at de var i stand til å være perfekte. Og plutselig innså hun at de var de eneste som fortsatt virkelig trodde på dette stedet.
Laura slo sakte av skjermen og dekket dem begge med teppet hun en gang hadde hatt her selv, da hun også jobbet til morgenen.
Hun sto ved døren og følte for første gang på mange år ikke irritasjon, men noe varmt og verkende.
Hun smilte. Stille. Usynlig.
«Vi snakkes i morgen,» sa hun knapt hørbart. «Men la dem sove i natt.»
