Elven brølte etter nattens regn – gjørmete, bred, med drivved som virvlet rundt i kraterne. Michael sto på broen med en kopp kaffe i hånden og tenkte at i dag, endelig, var alt rolig. Etter skilsmissen, etter endeløse rettspapirer og telefonsamtaler der ingen ville høre på. Bare morgen. Tåke, lukten av fuktig jord, fugler i sivet.
Han hørte ikke skriket med en gang. Først trodde han det var vinden, men så gjentok lyden seg: tynn, desperat. Michael frøs til, slapp koppen og løp mot vannet. Midt i elven, klamrende seg til en brukket gren, slet en jente. Håret hennes satt fast i ansiktet, øynene hennes var redde, hendene hennes skalv. Hun prøvde å holde seg fast, men strømmen trakk henne sterkere.
Han tenkte ikke. Han bare hoppet. Kulden traff brystet hans, pusten hans stoppet. Vannet slo ham i ansiktet og dro ham ned, men han svømte i blinde, mot lyden. Jenta var nesten under vann. Han løftet henne opp med den ene armen og holdt henne tett inntil seg. Hun var lett, nesten vektløs. Han rodde av all sin kraft til han nådde kysten.
På bakken hostet hun, spyttet ut vann og begynte å puste – hes, men levende. Michael skalv, ikke av kulde, men av frykt for at hun kanskje ikke hadde hatt tid. Jenta så på ham med store øyne.
«Det går bra,» sa han usikkert. «Du er trygg. Hvor er foreldrene dine?»
Hun pekte nedover veien, der en folkemengde var samlet. Blant dem ropte en kvinne, blek med vått hår, jentas navn og brøt ut i et skrik:
«Lily!»
Kvinnen løp bort, falt på kne og klemte barnet. Michael trakk seg til side og tørket vannet fra ansiktet. Hjertet hans hamret fortsatt, som om han løp. Kvinnen så opp – og frøs til.
Det gjorde han også.
«Michael?»
Alt rundt ham syntes å bli stille. Selv elven sluttet å bruse et sekund.
Han kjente henne igjen umiddelbart – Anna. Den samme. Hun han ikke hadde snakket med på syv år. Hun som dro da alt kollapset.
Jenta så på moren sin, så på ham.
«Mamma, hvem er dette?» spurte hun og hvisket.
Anna svarte ikke med en gang. Hun bare strøk hånden gjennom datterens våte hår, og sa så stille: «Dette er … faren din.»
Michael så ned på jenta – og alt han følte ble oppløst i ett: smerte, takknemlighet, forbløffelse. Verden pustet igjen, men på en annen måte.
Han sto der, dekket av gjørme, hendene skalv, ute av stand til å se bort. Jenta så på ham med de samme øynene han en gang hadde sett i speilet.
Et lite mirakel som elven kunne ha ført med seg, men av en eller annen grunn hadde bestemt seg for å komme tilbake.
