Lyset sto på hyllen – tykt ravfarget glass, et gulllokk, et pent klistremerke med teksten «Varm fiken og sedertre». Jeg hadde kjøpt det i en liten butikk på hjørnet, hvor jeg hadde stoppet for å komme meg unna vind og regn. Selgeren, en jente med fregner og en sliten stemme, sa: «Ta denne. Den gjør huset varmt, selv om du er alene.»
Jeg smilte, nikket og gadd ikke å forklare at det var akkurat det jeg hadde tenkt – å skape hygge der det ikke fantes noen.
Om kvelden falt alt perfekt sammen: musikken, det milde regnet utenfor, et glass vin, lukten av våte gater, katten i vinduskarmen. Jeg tente lyset, og flammen svaiet forsiktig, som om den pustet liv i det. Luften ble tykk og søt – fiken, tre, et hint av røyk.
Jeg skrudde på en gammel spilleliste, den Emma og jeg pleide å høre på i studentleiligheten vår. Den gangen hadde vi en madrass på gulvet, te i krukker og troen på at alt bare så vidt hadde begynt.
Emma ringte akkurat da jeg tok et bilde av lyset.
«Så, hvordan har du det, Mia?» sa hun.
«I dag bestemte jeg meg for at jeg fortjente litt trøst,» svarte jeg. «Jeg kjøpte et lys. For stemningens skyld.»
«Lys er farlig,» lo hun. «Husker du den gangen katten vår tok fyr?»
«Ikke minn meg på det,» fnøs jeg. «Nå er jeg redd for å engang tenne fyrstikker.»
Vi pratet om trivielle ting – jobb, menn, hvordan høsten hadde kommet for fort igjen. Jeg gikk inn på kjøkkenet for å hente et teppe og lot lyset stå i vinduskarmen. Katten så dovent på flammene, halen hennes blafret litt.
Da jeg kom tilbake, snakket Emma om en date. Jeg satte meg ned i sofaen, dekket meg med et teppe og la plutselig merke til at lyset blafret merkelig.
«Vent,» sa jeg og snudde på hodet.
Ilden berørte allerede gardinene. Flammene vokste, som om noen hadde pustet liv i dem. Jeg kastet en pute, sølte vin, katten pilte under sengen. Alt varte i sekunder – blitzen, røyken, hjertets banking i ørene.
Så – stillhet. Rommet luktet av svie og fiken. Jeg sto i midten, holdt en pute, rødvinsflekkene på gulvet, og plutselig begynte jeg å le.
Telefonen var fortsatt på.
«Mia, hva skjer?!»
«Atmosfære,» sa jeg og latterkvalt. «Jeg bare … skapte for mye kos.»
Vi lo begge, selv om rommet så ut som en slagmark. Jeg gikk bort til vinduskarmen for å slukke lyset. Flammen brant jevnt og trutt, rolig, som om ingenting hadde skjedd. Jeg løftet krukken, og nederst – i det svake lyset – så jeg en liten inskripsjon:
«For de som trenger litt kaos for å føle seg levende.»
Jeg frøs til.
Den frasen var definitivt ikke der da jeg kjøpte lyset.
Jeg pustet ut og så på den gylne flammen.
«Vel,» sa jeg stille, «jeg tror du vet hvordan atmosfæren fungerer.»
