Savannen skalv av hete. Luften var tykk, tung som honning, og jorden luktet støv og sol. Løvinnen lå i skyggen av et akasietre, døsende, og lyttet til ungen sin som lekte i nærheten – rullet seg i gresset, jaget halen hans, knurret komisk, som om hun imiterte voksne. Hun løftet dovent hodet, så på ham og lukket øynene igjen. Alt var rolig. For rolig.
Fuglene ble stille.
Til og med vinden stilnet.
Løvinnen reiste seg, våken. Ørene hennes dirret. Og så så hun noe blinke på himmelen. En liten prikk, men som beveget seg for fort. En sølvaktig glød – og en plutselig, gjennomtrengende plystring.
En falk. Enorm, fullvoksen, skarp som en pil. Den stupte ned, rett mot ungen hennes. Ungen løftet hodet, og et øyeblikk speilet himmelen seg i øynene hans – lysende, skremmende, susende mot ham.
Hun tenkte ikke. Hun kastet seg ut. Kroppen hennes visste hva hun skulle gjøre. Støv traff øynene hennes, klørne hennes skrapte i bakken. I siste sekund klarte hun å skjerme ham. Luften eksploderte av lyd – vinger, skrik, støv, varm sol.
Falken slo til – men ikke mot ungen. Mot henne. Klørne hans rev i skulderen hennes, huden hennes brant. Hun knurret – ikke i smerte, men i raseri. Med ett knips med labben kastet hun rovdyret til side. Det falt ned i gresset med et dump dunk, vingene spredte seg, så reiste det seg klønete, flakset et par ganger og fløy bort, som en skygge som oppløses i lyset.
Løvinnen pustet tungt og klemte ungen inntil seg. Han var i live. Hjertet hans hamret under labben hennes, raskt og varmt.
Hun slikket ham mellom ørene. «Alt er bra,» syntes hun å si.
Men så hørte hun en lyd.
Svak, hes, som kom bak en busk.
Hun kviknet til og løftet hodet. Der, i det høye gresset, beveget noe seg. Først trodde hun det var et annet rovdyr. Men så så hun det: en annen falk. Liten. Svært ung, knapt flyktet. Den lå der, hjelpeløst flakset med vingene, og pipet lavt og ynkelig.
Løvinnen frøs til. Vinden raslet i gresset. Alt ble plutselig veldig stille, slik det hadde vært i øyeblikket før spranget. Hun så på ungen og innså: den andre falken angrep ikke. Han beskyttet.
Han prøvde bare å hente barnet sitt, som hadde falt fra reiret.
Løvinnen pustet sakte inn. Alt inni henne klemte seg sammen – med smerte, med gjenkjennelse. Med dette merkelige speilet som naturen hadde plassert foran henne.
Hun snudde seg mot ungen sin, trakk ham nærmere og så på himmelen. Der falken hadde forsvunnet, sirklet skyene nå – sakte, rolig, som om ingenting hadde skjedd.
Noen ganger beskytter en mor. Noen ganger taper hun.
Og bare de som virkelig har elsket vet at det ikke er noen forskjell mellom disse to øyeblikkene.
