Å kjøre i fjellet krevde alltid forsiktighet.
Michael kjørte alene – en gammel jeep, en støvete motorvei, et tomt fjellpass. Han var på vei tilbake fra en forretningsreise, bestemte seg for å ta seg god tid og svingte inn på en sidevei der han en gang elsket å kjøre med faren sin.
Luften var klar, ørner fløy over klippene, solen gikk forsiktig ned.
Han stoppet ved siden av veien for å strekke på beina og puste inn den friske luften.
Ikke langt unna, i en sving, sto et minnesmerke. En steinplate med en plakett og et fotografi. Noen hadde dødd her for mange år siden.
Michael gikk nærmere. Friske blomster lå på hellen, som om noen nylig hadde vært på besøk.
Han lente seg over for å lese inskripsjonen:
«Til minne om Tom Grayson. 1985–2018.»
Navnet virket vagt kjent. Men da han så på fotografiet, tok han pusten.
Det var ham selv på svart-hvitt-bildet.
Det samme blikket, den samme ansiktsformen, til og med føflekken under øyet.
Bare mannen på bildet så litt eldre ut, mer utmattet – som om han hadde levd noen år til.
Michael frøs til, vantro.
Han tok frem telefonen for å ta et bilde, men kameraet ville ikke fokusere. Skjermen ble mørk, som om han nektet å ta et bilde.
Han tok et skritt tilbake, blunket – og la plutselig merke til at dødsdatoen stemte overens med i dag. 22. august.
Hjertet hans hamret. Han snudde seg – ingen var i nærheten. Bare vinden raslet i steinene.
Michael satte seg raskt inn i bilen, startet motoren og kjørte videre.
Men et par kilometer senere så han flekken igjen i bakspeilet – selv om han visste at han hadde svingt feil vei.
Senere, allerede nedenfor, stoppet han ved en bensinstasjon og spurte kassereren:
«Det er et minnesmerke over Tom Grayson der oppe. Hvem var han?»
Kassereren rynket pannen.
«Det er ingenting der.» Minnesmerket ble fjernet for omtrent fem år siden for veireparasjoner.
Michael ble blek.
Han svarte ikke. Han bare kikket i bakspeilet.
Og et øyeblikk trodde han at han så noen sitte ved siden av seg i speilbildet. Det samme blikket.
Det samme smilet.
