Huset våknet sakte.
Først lyden av vannkokeren. Så klikket brytere. Så et barns latter, som en fugl som ennå ikke hadde lært å fly.
Og et sted midt imellom alt dette – May, den store, gylne hunden som hadde bodd i huset i åtte år og visste alt bedre enn noen andre.
Hun åpnet øynene før vekkerklokken ringte.
Hun gikk mykt nedover gangen og sjekket om babyen pustet i sprinkelsengen sin, om teppet hadde sklidd.
Så satte hun seg ved siden av ham, som en vakt ved søvnens porter.
Mor sa ofte smilende:
«Hvis det ikke var for henne, ville jeg sannsynligvis blitt gal.»
May var virkelig en barnepike. Bare uten ord.
Hun visste hvordan hun skulle føle når et barn var i ferd med å gråte, når det hadde feber, når man bare trengte å legge hodet i fanget hans, og så ville alt forsvinne.
En vinter, da snøstormen var så kraftig at glasset summet, ble barnet syk. Temperaturen steg, moren løp mellom apoteket og termometeret, men May ville ikke gå.
Den kvelden, da kvinnen sovnet av utmattelse, våknet hunden plutselig og begynte å klynke stille, mens hun dyttet på døren med snuten.
Hun ledet eieren til sprinkelsengen. Gutten pustet ujevnt.
Ambulansen kom akkurat i tide. Legene sa senere: litt mer, og det ville ha vært for sent.
Siden den gang stryker moren May over hodet hver morgen og hvisker:
«Takk, barnepike.»
Men en dag, noen år senere, sa den lille gutten – nå en skolegutt –:
«Mamma, hvordan visste May at jeg var syk?»
Kvinnen smilte, men svarte ikke. Fordi ingen visste det. Ikke veterinærene, ikke legene, ikke engang hun selv.
Eller kanskje det bare er sånn kjærlighet fungerer – den sanser alt før sinnet kan forstå det.
