Lena var nesten på vei til flyplassen da hun innså at hun hadde glemt vesken sin på hotellet.
En liten beige en – en sminkepung, noen dokumenter, litt kontanter. Ikke noe spesielt viktig, men blant tingene var en konvolutt – et brev fra hennes avdøde mor, som hun alltid hadde med seg.
«La oss snu,» sa hun til taxisjåføren. «Jeg må tilbake.»
Tjue minutter senere gikk hun inn i lobbyen igjen. Resepsjonisten så overrasket ut, men plaget henne ikke – hun visste nummeret og hadde bare gått opp trappen.
Gangen var stille. Rommet hennes var 214.
Døren sto på gløtt.
Lena banket på.
«Beklager, jeg glemte vesken min …»
Det kom ikke noe svar. Hun dyttet døren opp.
Hushjelpen sto i rommet. En ung kvinne i uniform med vesken åpen på sengen. I hendene hennes hadde hun Lenas leppestift og nøkkelkort.
Hushjelpen snudde seg brått, ansiktet hennes blekt.
«Jeg … jeg sjekket bare om du hadde glemt noe,» mumlet hun og lukket raskt glidelåsen.
Men Lena la merke til det – den samme konvolutten tittet ut av innerlommen.
«Sjekket du også denne?» spurte hun rolig.
Hushjelpen så bort.
«Beklager. Jeg mente ikke å stjele. Jeg bare … ville lese den.»
«Lese den?» spurte Lena overrasket. «Det er et brev. Fra moren min.»
Stillhet. Så pustet hushjelpen ut.
«Jeg fant en lignende konvolutt. For et år siden. Etter at moren min døde. Samme håndskrift. Samme signatur. ‘Til Lena. Ikke åpne den før du forstår.’ Jeg trodde det var en feil. Og så så jeg navnet ditt på vaskearket. Det samme.»
Lena visste ikke hva hun skulle si. Hun tok konvolutten, satte seg ned på sengen og åpnet den for første gang på alle disse årene. Inni lå en kort lapp:
«Du skal møte henne. Og så vil alt falle på plass.»
Hun så opp på hushjelpen.
Hun holdt en identisk konvolutt.
