Først trodde de det var en spøk.
Videoen dukket opp i en bychat, fanget opp av overvåkningskameraer.
Den viste en hest. En vanlig brun hest. Den sto ved heisen i syvende etasje i en bygård, beveget forsiktig hovene og så på dørene, som om den ventet.
Noen skrev at det var en montasje. Andre at det var en viral annonse.
Men så så de den igjen.
Samme kveld, i samme etasje. Den sto der, som før, rolig, som om den visste hva den gjorde.
Et par dager senere bestemte jeg, som bodde i femte etasje, meg for å sjekke det ut selv.
Jeg gikk opp. Gangen luktet fuktig, lysene flimret. Og det var faktisk fotspor. Ekte hover. Våte, preget på linoleumen.
Og på veggen hadde noen skrevet: «Ikke vær redd. Hun venter.»
Naboene hvisket: «Kanskje hun stakk av fra gården? Kanskje noen holder henne på loftet?»
Men ingen hørte noen lyder bortsett fra fottrinn. Selv avmålte.
En natt våknet jeg av en myk banking – som om noen sakte gikk nedover gangen.
Jeg så ut: en silhuett i halvmørket. Manen glimtet i det svake lampelyset. Hesten stoppet ved døren til leilighet nummer 73, så tankefullt på den, og gikk deretter sakte tilbake til heisen.
Neste dag klarte jeg ikke å holde det ut. Jeg ringte 73.
En eldre kvinne åpnet døren, hendene hennes skalv og øynene hennes myke.
Jeg spurte om hun hadde sett … en hest.
Hun frøs til, og smilte så:
«Det må være min.»
Det viste seg at datteren hennes jobbet med hester og døde for tre år siden i en stall utenfor byen. Siden den gang har kvinnen bodd her alene.
Hver kveld, sa hun, hører hun klirringen av hover utenfor døren. «Jeg er ikke redd», la hun til. «Det er bare at hun kommer hjem.»
Jeg så aldri den hesten igjen.
Men noen ganger, når jeg går forbi syvende etasje, kjenner jeg en merkelig lukt – høy og kald luft.
Og hvis du lytter nøye, kan du høre rytmen av fottrinn.
Sakte, selvsikre, som om noen fortsatt leter etter den som venter utenfor døren.
