Butikken summet som en bikube.
Det var lørdag, hyllene var fulle, handlekurvene trengte seg inn i gangene, lukten av brød og kaffe blandet seg med barnelatter.
Køen ved kassen var lang, noen sjekket nervøst klokkene sine, andre snakket i telefonen.
Blant dem var Sofia, en ung gravid kvinne.
Hun hadde på seg en enkel grå frakk, håret bakover, ansiktet hennes var slitent, men vennlig.
Hun holdt en handleliste og la av og til hånden på magen.
Hun kjøpte et par ting: yoghurt, brød, epler og en liten bamse til babyen.
Bak henne i køen sto Clara, selvsikker og høylytt, iført en dyr frakk.
Hun skrollet kjedelig gjennom telefonen sin, og så plutselig la hun merke til at Sofia stappet servietter i frakkelommen.
«For et frekkhet!» sa Clara høyt, slik at alle kunne høre. «Gravid, og likevel stjeler hun!»
Summingen i butikken forsvinner.
Flere personer snur seg.
Sofia ser opp, forvirret.
«Unnskyld meg?» spør hun stille.
«Jeg så alt,» Klara går frem, «du gjemte varene i lommen! Skammer du deg ikke?»
Sofia blir blek.
«Jeg holdt bare servietter så jeg ikke skulle miste kurven …»
«Selvfølgelig,» avbryter Klara. «Alle sier det nå!»
Folkemengden hvisker, noen tar frem en telefon.
En gravid kvinne står midt i rommet med røde øyne, usikker på hvor hun skal se.
Og Klara blir bare høyere:
«Ring sjefen! La dem sjekke!»
Sjefen, en høy mann på rundt førti, kommer ut av bakdøren, med et navneskilt med navnet Mark på.
Han nærmer seg rolig og reservert.
«Hva er i veien, frue?»
Klara peker på Sophia.
«Den kvinnen gjemmer varene i lommen!»
Mark ser på Sofia, og sier så lavt:
«Frue, ikke bekymre deg, la oss sjekke dette rolig.»
Sophia, med skjelvende hender, finner frem lommen sin – servietter, en kvittering, en lapp med en liste.
Ingenting annet.
Noen hoster i mengden, noen ler stille.
Klara blir blek.
«Jeg … jeg må ha gjort en feil …»
Men Mark slipper henne ikke.
«Var det en feil? Du anklaget offentlig en gravid kvinne. Kameraene tok opp alt.»
Han snur seg mot sikkerhetsvaktene.
«Sørg for at vi legger frem en falsk anklage.»
Mengden begynner å hviske om Clara.
Noen sier: «Skam deg,» noen filmer.
Og Sofia står der, uten å tro at noen endelig har tatt hennes parti.
Mark legger hånden på skulderen hennes:
«Det går bra. Du gjorde ingenting.» Kom igjen, jeg skal hjelpe deg med å bære dagligvarene dine.
Hun smiler – for første gang på hele dagen.
Klara står i kassen, ute av stand til å se opp.
Og nå er ikke alles øyne lenger rettet mot den gravide kvinnen.
Men på den som prøvde å ydmyke dem, men bare ydmyket seg selv.
